Identiteten som dreper.

Aldri før har jeg fått så sterke inntrykk i løpet av en påskeferie, normalt sett blir den brukt på hytta sammen med venner og familie. Men i år ble det noe annet, i år dro jeg til Israel og Palestina sammen med en herlig gjeng. Jeg dro ned hit med lite kunnskap om konflikten, med et åpent sinn og minimalt med fordommer. Nå har jeg forstått at jeg ikke lenger skal stille meg likegyldig i påstandene om at det er jødenes land. Jeg trenger hvertfall ikke tenke på at det ikke er så ille som det blir fortalt, for her nede er det faktisk verre! Mye verre enn det media klarer å fremstille og mye verre enn vi kan forstå.

10653321_1056587977689423_320853083724318342_n 18129_1056587814356106_4980451476077550767_n

Argumentet som gjentatte ganger blir brukt fra israelsk side:”det står i gamle testamentet at Gud har gitt jødene landet og derfor er det de sitt”, er et legitimt argument for religiøse. Men hva står det ikke om å elske sin neste som seg selv, og om å gjøre mot andre det du ønsker de skal gjøre mot deg. Hvorfor verdsettes og praktiseres ikke disse momentene minst like høyt?

Det at vi mennesker er bygd på den merkelige måten som gjør at vi faktisk klarer å lukke øynene for slike fæle ting er helt ubegripelig. En frase jeg har hørt mange ganger i løpet av turen er :”to open your eyes”, og det er nettopp det vi trenger å gjøre! Åpne øynene for forferdelighetene medmennesker med “feil” identitet her nede lever i. Palestinerne jobber hardt for å beholde sine hus, rettigheter og landområder, men de er avhengig av oss, vi er nødt til å få opp øynene og si ifra!

Identitet er en spøk. Dersom du er israeler har du alle rettighetene i det hellige land, men dersom du “uheldigvis” er en palestiner blir du fratatt en rekke av disse rettighetene og samtidig lever du i en evig frykt for å miste alt du eier. Identiteten som fratar eller gir deg rettigheter her nede forteller hvor du er fra, hva du heter og hvilke kjønn du er. Den sier ingenting om deg som menneske, ingenting om dine holdninger eller verdier. Jeg påstår ikke at alle palestinere er gode og at alle israelere er fæle, for slik er det ikke. Men ettersom staten Israel bygger store murer for å skille palestinerne og fratar de grunnleggende rettigheter, med en begrunnelse om at den palestinske befolkningen er til fare for Israel, virker det som om staten Israel fremstiller alle palestinerne som terrorister. Palestinerne jeg har møtt til nå, er alt annet enn terrorister, det samme gjelder israelerne. Det er bare så synn at den israelske stat og de sionistiske jødene får lov til herse med resten av befolkningen. Her er det snakk om en identitet som dreper og det å slå alle under samme kam. Desverre…

Nina Grinde Syrstad

Identiteten som dreper.

Imagine

Av Mari Fjermedal

Imagine, sa han, imagine
Han vil at vi skal forstå, at vi skal kunne forestille oss hvordan palestinere har det nå

Imagine, sa han,
hvordan det er å gå ut av ditt eget hus, bare litt, og komme tilbake til at det ikke lenger er ditt

Imagine, sa ho,
hvordan det er å ha papirene på eiendommen hvor nå noen andre er, eller ha nøkkelen til huset som ikke lenger er der

Imagine, sa ho,
hvordan det er å ikke kunne spille fotball med din bror uten frykt for å bli arrestert for å være født av feil mor

Imagine, sa han,
hvordan det er å frykte din nabo, han som har myrdet ni, men fortsatt går fri

Imagine, sa ho,
hvordan det er å bli trakassert hver dag, du må da skjønne at de bærer nag

Imagine, sier de, imagine
De vil at vi skal forstå, at vi skal kunne forestille oss hvordan palestinere har det nå

Imagine

The Holy Land?

av Jorunn Aanensen Kalvik

Jeg hørte i dag om posttraumatisk stressyndrom som vi vet mange palestinere sliter med. De utsettes for utilbørlig press fra israelske kolonister og den israelske hæren hver eneste dag – selv om ikke vi, som ikke lever her, hører om det. Vi er vitner til en utrenskning som er ekstrem, og likevel er det lite som skjer for å bedre situasjonen.

Israelske styrker trenger seg inn i palestinske landsbyer på daglig basis for tilsynelatende å lete etter noen som kan ha gjort noe. Har israelske kolonister klagd på at palestinsk ungdom kaster stein, bruker israelske styrker mannskapet sitt til å oppsøke omkringliggende landsbyer og hjemmene til palestinerne – fortrinnsvis nattestid – vekke dem opp, sjekke listene sine, fotografere de som bor der. I noen tilfeller tar de med seg husets unge mann. Familien får ikke vite hvor de tar han med seg. Han kan være borte noen timer, noen dager, noen måneder…

Jeg hørte i dag påstanden om at den notoriske raidinga av palestinske landsbyer har en djevelsk hensikt: å skremme befolkningen til stilltiende å finne seg i å bli undertrykt, og til å finne seg i å leve i dette helvetet som noen kaller ”the Holy Land”. Med 400 000 israelere bosatt på Vestbredden, blant 2,7 millioner palestinere, skal det kreative løsninger til for den israelske hæren – som til enhver tid skal sørge for at kolonistene sover godt om natta. Bare 20 % av styrkene er plassert på Vestbredden, og det er til dels store områder disse skal ha kontroll på. Det vi fikk presentert i dag er virkeligheten som det palestinske folket lever i. Hæren bruker bevisst samme metoder som nazistene i mellomkrigstida – ved å få befolkningen til å miste tillit til hverandre, til å ikke stole på hverandre. Til å tro at noen angir hverandre.

Jeg hørte i dag om en landsby hvor israelske styrker ville vite hvor landsbyens minst politiske person bodde. De oppsøkte han, banka på døra, tok han i hånda, ba han på en høflig måte om å bli med dem. De kjørte av gårde – noen timer. Så kjørte de han tilbake igjen. Heile denne tida snakka de ikke til han, han ante ikke hva som lå bak dette. Da de så kjørte han hjem igjen, stoppa de utenfor huset hans, tok han i hånda på en høflig måte – takka for den uvurderlig hjelpa han hadde ytt…

Naboene så hva som skjedde. Han hadde ikke selv noen svar på hva dette var. Men hva tenkte naboene? Hva var det israelerne takka han for, hva var det som hadde skjedd? Kunne det tenkes at han hadde sagt noe om dem? Frykt. Det er det som kjennetegner the Holy land. Jeg har sett det på nært hold. Jeg kan kjenne på frykten til det palestinske folket. Jeg hørte i dag… jeg er her, jeg puster her, jeg tenker her og gråter her… Men JEG skal ikke dø her. image

The Holy Land?

Stopp Noras husutkastelse!

av Anna Lund Bjørnsen

16.mars prøvde det israelske militæret sammen med bosettere å hive ut Nora Sub Laban og hennes familie fra et hus i Gamlebyen, Øst-Jerusalem. Familien med støtte fra aktivister hindret de i å ta over huset. De vil komme tilbake og prøve igjen.

Nora og hennes familie har bodd i huset i 62 år. De står nå i fare for å miste hjemmet sitt. I spissen av aksjonen står bosetterorganisasjonen Ateret Cohanim. De har gått offentlig ut med et ønske og plan om å skape en jødisk majoritet i det muslimske kvarteret i Gamlebyen. Med staten Israel i ryggen mottok familien en utkastelsesordre i september 2014

10 copy

Vi ble invitert inn i Noras hjem. De delte sin sterke historie, og på spørsmål om “Hva gjør dere om dere mister hjemmet deres?” svarer de at det vet de ikke. “We have no Plan B”.

Historien om Noras familie er en av mange historie om husutkastelser, husødeleggelser og en aktiv politikk fra Israels side med mål om å etnisk rense palestinerne ut av Jerusalem. Sakte men sikkert, mer eller mindre synlig blir palestinere skjøvet ut av byen som skulle være deres hovedstad. Gjennom lovendringer og murens rute som skiller palestinske landsbyer fra Jerusalem gjør Israel det vanskelig for palestinerne å bli. Få mer informasjon om hva som skjer i Jerusalem her.

Det enkleste hadde vært å flytte. For Noras familie er ikke det et alternativ. “We resist by existing”.

Hjelp Nora og hennes familie, lik siden deres på facebook og skriv under på oppropet “Help save my home”. Her kan du også lese mer hvorfor de blir kastet ut.

Skjermbilde 2015-03-31 kl. 20.46.15

Stopp Noras husutkastelse!

Skal det aldri ta slutt?

Femti år med okkupasjon, kolonialisering og militær justis. Skal det ingen ende ta?

11091340_10204975916732038_2921585741694001175_n

Verdssamfunnet overser og norske konservative politikarar trekkjer på skuldrene av Israel sin okkupasjon av Palestina. Etter å ha fått innsikt i kva okkupasjonen inneber, er det lett å forstå at palestinarane kjenner seg forrådt og makteslause og ropar på sin rett.

Fire hundre tusen settlarar har konfiskert land og fortrengt og i mange tilfelle trakkasert palestinarar. For å få gjennomført denne politikken utøver Israel beinhard militær justis. Palestinarar blir behandla etter militære strenge lover, medan israelarane i dei ulovlege koloniane i praksis blir behandla etter langt mildare sivile lover.

Mange stader bryt poltiet seg inn i palestinske heimar midt på natta for å hente og fengsle palestinarar, også barn. Dette er ein strategi for å slå ned all motstand mot dei ulovlege koloniane og prøve å presse palestinarane ut for å få plass til fleire koloniar. Årleg blir tusen barn fengsla og enkelte misshandla. Alt dette skuldast i følgje den kjente britiske juristen Gerard Horton ein politikk som skal bane vei for den ulovlege kolonialiseringa.

Det er heilt utruleg at verda har latt dette foregå i snart femti år. Ingen andre stader kunne dette ha skjedd utan massive sanksjonar frå verdssamfunnet. Endå meir utruleg er det at politikara i eit demokratisk land som Noreg kan forsvare desse overgrepa og snakke om «ballanse». Eg er redd Israel har ein politikk for å gjere det umogeleg å få til ei tostatsløysing. Om ikkje verdssamfunnet legg press på Israel, kan denne løysinga snart vere uaktuell og Palestina kan bli utradert eller bli nokre små innmura øyer med dei dramatiske konsekvensane det kan få.

Alf Holmelid

Skal det aldri ta slutt?

DEN NYE BERLINMUREN

Israel har de siste årene bygd en ny Berlinmur. Noen vil selvsagt reagere på våre uttalelser på dette punktet. Det er helt ålreit. Vi har tenkt å argumentere hvorfor vi går så langt som å hevde at Israel bygger en ny Berlinmur i Palestina. Vi har såpass god førstehåndskunnskap og erfaring at vi vil utfordre alle som reagerer på våre uttalelser til å ta en tur til Palestina selv. God tur til den nye Berlinmuren til dere alle.

image

Muren strekker seg gjennom Palestina og har et skjult formål. Den skiller folk fra hverandre. Den skiller palestinere fra landområdene sine og den skiller palestinske familier, venner og naboer. Muren er strategisk bygd gjennom landsbyer for å gjøre det ulevelig for palestinerne som bor på “feil” side av muren. Ved tvang river muren det palestinske folk vekk fra hjemmene og landsbyene sine.

Det hevdes fra israelske myndigheter at muren bygges som et sikkerhetstiltak. Det kunne vært et legitimt argument dersom det hadde vært riktig. Faktum er at murens lengde, form, struktur og sjekkpunkter bidrar til lite annet enn å gjøre hverdagen til palestinerne ulevelig. Dens form viser med tydelighet at murens funksjon handler mer om oppsplittelse av palestinsk jord og kontroll med naturressurser.

Synet av muren kan skremme, den strekker seg 9 meter opp i luften med grufulle piggtråder på toppen. Muren skiller bevisst det palestinske folk fra hverandre, den torturerer de palestinske familiene. Det som skulle skille to folk skiller ett og samme folk. Når 80% av muren skiller palestinere fra palestinere, faller begrunnelsen for muren. Den skrekkfulle muren blir i tillegg til å ødelegge livene til familier, bygd på palestinsk dyrket mark.

image

Den nye Berlinmuren er fordømt av nesten alle verdens land. Allikevel ser det ut til at myndighetene til de samme landene stilletiende aksepterer den. Det vi vet er at muren ikke skaper fred, noe som er en tragedie for både palestinere og isralitter. Vi skal ikke påberope oss guddommelige kontakter men vil minne om bibelens tekst i Hebreerne, 11.30: Ved tro falt Jerikos murer, da de hadde gått omkring dem i syv dager. Dersom det finnes en mikroskopisk mulighet for at historien kan gjenta seg, er det bare å legge i vei.

Ha en riktig god og lang gåtur alle sammen.

Fra Palestina
Lars Lied og Morten Ekeland

DEN NYE BERLINMUREN

Frastjålet livet

av Kristine Edvardsen

Foto: Åsmund Mjåland
Foto: Åsmund Mjåland

Dette er Hashem Azzeh. Han er en voksen mann som bor i Hebron sammen med sine barn og familie. Det er derimot mye som skiller Hashem fra andre menn på hans alder rundt om i verden.

Foto: Hadas Parush
Foto: Hadas Parush

Dette er Baruch Marzel. Han er også far til flere barn og bosatt i Hebron. Faktisk er han Hashems nærmeste nabo. Og med dette er det mye som skiller også han fra andre mennesker.

Ut ifra bildene kan man allerede gjette seg frem til hva dette skal handle om – man ser tross alt på en palestiner og en jøde. Selv med Marzels kjente (og kanskje noe fryktinngytende?) navn lett tilgjengelig i minnet, var det imidlertid ingenting som kunne ha forberedt meg på det møtet vi på søndag hadde med Hashem Azzeh i Hebron.

Det var en veltalende, høflig og ydmyk mann som møtte oss i H1-området denne lyse ettermiddagen i urolige Hebron. Han var samlet og konsis i måten han fremla saken sin på. Kanskje var det nettopp hans fremtoning som gjorde slik at historien hans gjorde desto større inntrykk på oss? Han, på sin noe resignerte måte, fortalte om livet som palestiner i Hebron – denne byen som sakte, men sikkert, tilsynelatende drukner mer og mer i koloniseringen som foregår midt i bykjernen. I denne byen hvor våre egne norske myndigheter har observatører, men likevel leser og arkiverer deres rapporter om overgrep uten å gjøre noe nevneverdig med saken. Mister de ikke nattesøvnen engang? Å skulle få sove etter å ha hørt Hashems historie viste seg definitivt vanskelig for hver og en av oss her nede etter denne dagen.

Hashem begynte å fortelle om livet med en av Vestbreddens mest ekstreme bosettere som nabo. Han fortalte om hvordan bosetterne gjentatte ganger har forgiftet drikkevannet deres, ødelagt møblene deres, knust vannrørene, slått Hashem med geværkolbene sine, dyttet han ned trappen og slått inn tennene hans. De har også gjort slik at han har mistet jobben sin – ikke bare fordi de har ødelagt olivenlunden hans, men også fordi han må se seg nødt til å bli hjemme for å beskytte kona og barnene sine.

Lamslått av historien hans fomlet jeg frem båndopptakeren på mobilen min midt i fortellingen, i frykt for ikke å få med meg alt. Lite visste jeg om hva som skulle komme. Det er en historie jeg synes er vanvittig vanskelig å gjengi, da den gikk så inn på meg og alle som hørte den. Likevel må jeg prøve.

Den første setningen på lydopptaket går som følger:

“The first time she had been pregnant for three months, they came and beat her and she lost her pregnancy.”

Hashem og hans kone Nisreen ventet sitt første barn. Hun var gravid i tredje måned da de ekstreme bosetterne angrep henne. De slo henne i magen. Gjentatte ganger. Helt til Nisreen og Hashems ufødte barn var dødt.

Nisreen ble derimot gravid på nytt. Men denne gangen overfalt og angrep de henne i fjerde måned. Slo og slo. Helt til også dette barnet var dødt.

To barn ble frastjålet sitt liv og sin sjanse her i verden.
To barn – døde, borte.
To barn som aldri vil få smake på luften og atmosfæren i sin dystre, men vakre hjemby, Hebron.

Frastjålet livet

Ekkelt.

av Tonje J. Alvestad

Det er mange inntrykk. Mye er uforståelig. Takk og pris har palestinerne håp. I bøtter og spann. Det inspirerer. Jeg syns muren er rar. Sære greier. Forstår ikke greia.

image

Det er mange meninger rundt muren.  Spørsmål. Både religiøse og politiske. Du er utenfor eller innenfor muren. Folk flyter, men en kan ikke passere fritt. Det er regler og restriksjoner. Nye bosettere med ny vei. Og omvei. Mer ny mur. Nye skiller oppstår. Alt er i stadig endring. Sikkert utrolig slitsomt å forholde seg  til. Må jo få lyst til å bare gi opp.

Det er muren alle kjenner. Mange har en mening om muren. Andre bryr seg ikke. Tenker at det ikke betyr så mye. Vi har sett og skal se mye mur. Det er generelt sett mye mur i Israel og Palestina. Den er der. Snirkler seg rund. Frem og tilbake. Den isolerer. Skiller av. Okkuperer.

Det første møtet med muren var rart. Delen av muren jeg møtte ble satt opp for fire år siden. Rett gjennom en palestinsk landsby. Det er tullete. La meg gjenta. Gjennom en palestinsk landsby. Kan virkelig ikke begripe det. Sikkerhetsargumentet – som så mange andre – faller i grus. Blir bare latterlig. Det første møtet med muren var et møte med en mur som skiller palestinere fra, hold deg fast, palestinere. Det er også det reelle bildet. Hovedsakelig er murens funksjon nettopp dette. Presse ut og lage nye grenser.

Muren i seg selv er jo bare en mur. Men det er så mye mer bak. Og det får så mange og store følger. Det er en ekkel mur. Den påvirker mennesker. Stresser og skiller. Ydmyker. Diskriminerer. Så det er så mye mer enn en bare en mur.

Det er vanskelig å forstå.

Og de planlegger visst å fortsette.

image

Ekkelt.

En dag i Hebron

av Åsmund Mjåland

Før jeg ankom Hebron hadde jeg mange tanker om hvordan byen kom til å være. Blant annet så jeg får meg at vi nesten kunne ta på stemningen i byen – i å med at den til tider er relativt amper. Denne teorien fikk jeg en ganske klar bekreftelse på i dag. Hebron befinner seg sør for Jerusalem og er kjent for å ha bosetninger i bykjernen. Det som er spesielt med disse bosetningene er at de blir bevoktet av israelske styrker hele døgnet. Vi ankom Hebron helt uvitende av hvilke elendigheter denne byen har å by på. Allerede etter første checkpoint kunne jeg kjenne en stor klump i magen, en klump som enda ikke har gått vekk.

Vi snakket med noen palestinere som hadde opplevd ekstreme tilfeller av trakassering fra bosetterne i Hebron. Blant annet Hashem Azzeh. Hashem er nabo med lederen for den høyre-ekstreme gruppen Jewish Defence League som er kjent for å ikke ha det reneste rullebladet. Hashem delte en historie med oss på knappe 10 minutter som oppsummerte det meste av trakasseringa og ydmykelsen han var blitt utsatt for. Det var en historie som rørte enkelte i gruppa våre til tårer, og som jeg mest sannsynlig kommer til å huske resten av livet.

Hashem utenfor checkpunktet han må gjennom for å handle i butikken. Hver dag.
Hashem utenfor checkpunktet han må gjennom for å handle i butikken. Hver dag.
Etter å ha hørt Hashem snakke, så stormet det en rekke tanker gjennom hodet mitt, blant annet:

– Hvorfor kan staten Israel tillate disse ekstreme forholdene mot sine naboer? Det er både umenneskelig og usmakelig at denne systematiske trakassering fortsatt finner sted, med tillatelse fra et land som kaller seg demokratisk.

– Hvordan går det an å leve et liv hvor man hver dag blir terget av sin nærmeste nabo? Jeg hadde brutt sammen for lengst om jeg hadde bodd under samme forhold som mange palestinere i Hebron gjør.

Hebron var derimot en ganske livlig by en gang i tida, men på grunn av okkupasjonen er hele handlegater stengt ned. Porter var lukket, og kroken var satt på døra for godt. Byen kan på mange måter sammenlignes med en spøkelsesby. Opplevelsene fra i dag bekrefter bare det jeg har og mange andre har ment lenge, okkupasjonen må opphøre – og det straks!

Hebron
En dag i Hebron

Å komme tilbake.

av Gyro F. Fjermedal

Etter et par timer i kø, to ombookingar og ein del venting kom eg endelig fram til Palestina. Sjølv om det følast som det har gått kort tid er det nå gått tre år sidan sist eg var her. Det å vere tilbake gir blanda følelsar.

Å komme tilbake til Palestina er godt. Det minner meg om alle dei gode minna eg har frå førre gong. Vi har reist forbi falafelplassen der våre nye palestinske venner for tre år sidan spanderte nattmat. Dei vi og var med heim og trefte familien til, nevøar og nieser som viste fram kosedyra sine. Å komme tilbake minner meg om all gjestfriheten vi møtte sist gong.

Å komme tilbake til Palestina er frustrerande. Det minner meg om alt det vonde vi såg og opplevde sist. Det er tungt å sjå kor mykje som er likt, om ikkje verre. Jerusalem er framleis ein delt by. Skuleborn må framleis gå gjennom checkpoint på veg til og frå skulen. Å komme tilbake minner meg om at menneske kan gjere mykje vondt.

Men på tross av frustrasjon, og at det verker som mykje står stille eller går feil vei, så er det framleis mykje håp og framtidsvilje. Når ein ser borna som viser fram palestinsk dans, og som konkurrerer om å lese flest bøker, så ser ein og ei framtid. Ei framtid der det ikkje er okkupasjon, mur eller checkpoints, men eit samfunn der ein kan leve fritt. Dette er det vi kjemper for. Vi fortsetter arbeidet fordi vi vil at neste gong vi kjem til Palestina, så skal det være eit fritt Palestina.

Måleri frå Ghirass Cultural Center
Å komme tilbake.