Dei kjem om natta.

Av Marit Fjordheim.

I påska var eg på solidaritetstur til Palestina. Som samfunnsengasjert og Palestina-ven har eg sett, lest og høyrt mykje om korleis livet er for palestinarane under okkupasjonen av Israel.

Ein må ikkje ha vore der for å skjøna og meina at palestinarane lever under press, frykt, kontroll, usikkerheit, men ein ser ting på ein heilt annan måte når ein har vore der, snakka med folk og sett kva forhold dei lever under.  Opplevingane der gjorde sterkt inntrykk.

Når ein er på Vestbreidda, ser ein all israelsk utbygging som har skjedd på palestinsk land. Koloniseringa hadde kome lenger og skreik meir mot oss enn nokon av oss hadde førestilt seg. Busettjarkoloniane var fleire og større. Me kunne også sjå korleis dette startar; fyrst vert det bygd nokre brakker; små uskuldige hus på ei høgde, så får dei straum, vatn og veg av israelske styresmakter. Kolonien er bygd på marka til ein palestinsk landsby i utgangspunktet, og så vert eit område rundt definert som sikkerheitssone, og den nye vegen får truleg ikkje palestinarane lov å bruka. Alt dette tek mykje jordbruksland frå landsbyen, eller hindrar tilgang til det.

Det er naturleg at okkupasjonsmakta møter motstand frå dei okkuperte. Det skjedde i Noreg, det skjer mange stader i verda. Det skjer i Palestina. Ikkje minst skjerpar det frontane når okkupanten på denne måten planmessig flyttar sine eigne inn på okkupert territorium. (Og det er mot internasjonal lov!)

Når kolonistane etablerer seg inne på palestinsk jord, vert det straks militæret sin jobb å sikra tryggleiken deira. Dette er ei utfordring – som Gerard Horton frå Military Court Watch sa då me møtte dei i Palestina: Tenk på tryggingsutfordringa om USA hadde plassert 400.000 sivile amerikanarar i koloniar rundt om i Afghanistan.

Det eg skildrar nedanfor er rått, brutalt og umenneskeleg. Men det er også logisk, frå Israel si side. Det er krigens og undertrykkinga sin logikk. Korleis oppnå størst mogeleg sikkerheit for våre eigne, mest mogeleg effektivt og til lågast kostnad.

Lat oss seia at militæret høyrer om uro, t.d. steinkasting. Dei veit ikkje kven det er, men det er sannsynleg at det er ein gut eller mann under 30, truleg frå næraste landsby. Dei har truleg informantar og namn på folk dei har teke tidlegare. Dei veit kven som bur i kva hus. Dei rykkar ut til landsbyen – om natta. Det er mest skræmande, samstundes som det skaper minst oppstyr og innblanding frå andre palestinarar.

Soldatane kjem kjørande inn i eit militært kjøretøy. Dei har sikta seg inn på eit bestemt hus. Dei hamrar på døra, gjerne mellom kl. 02 og 05. Familien får ikkje mange minuttar på seg til å opna døra, viss det ikkje vert gjort fort, så slår soldatane inn døra eller røskar ho av hengslene. Dei vekkjer familien, vil sjå gutane i familien, mor og far må vekkje dei. Dei må komme ut og blir stilt spørsmål. Soldatane tek bilete av dei, og arresterer kanskje ein gut i familien.

Kanskje har han vore med på noko, kanskje ikkje. Det er ikkje så viktig. Dei har reagert, folk vert skremde, og mistar nattesøvnen endå ei natt. Om guten ikkje har gjort det, så kan det likevel vera førebyggjande å skræma dei frå i det heile tatt å tenkja tanken.

I ein slik situasjon har ikkje mor og far noko dei skulle ha sagt. Dei får ikkje hindra at soldatane tek med seg guten. Dei får ikkje noko forklaring, dei får ikkje vita kvar dei tek med sonen, dei får ikkje vera med. Guten veit ikkje kvar han skal. Han veit at foreldra ikkje veit kvar han er. Han opplever at faren ikkje kan hjelpa han. Han opplever at mora sin trygling og gråt ikkje hjelper han. Han – som me kan håpa og tru har følt seg trygg i familien – opplever at 18-årige soldatar kan hersa med foreldra hans.

Han vert tatt med i militærbilen. Han får handjern og ofte strips på beina og armane og hette over hovudet eller bind for auga. Mange barn har rapportert om latter osv. frå soldatane i ein slik situasjon. Ofte må barnet liggja på golvet i bilen fordi soldatane treng seta. Når det passar slik sit soldatane med beina oppå barnet.

Barnet vert køyrt til ein politistasjon og må venta der til morgonen når stasjonen opnar. Stundom får dei mat og drikke, ofte ikkje.

Barnet kan sitja inne i dagar, veker, månader. Når guten kjem heim igjen vert det fest og han vert feira som ein helt! Men livet vert ikkje det same for familien, for guten. Han har ganske sikkert hatt vonde og skremmande opplevingar i fengselet; vorte plaga, fornedra, torturert.

Han kan reagera med at han ikkje orkar å sjå soldatar. Han vil ikkje gå ut, for han veit at han fort kan koma i søkelyset om det skulle skje noko, og også utan at det skulle skje noko. Dei sosiale banda og hans sosiale liv kan også øydeleggjast av at han ikkje veit om nokon kan ha tysta på han. Likeeins vil kameratane hans vera usikre på kva guten har kome til å seia til soldatane under avhøyr, og dei kan få gjensidig mistillit til kvarandre. Og guten vil slita med overgrepa frå fengselsopphaldet, vil vera irritabel og engsteleg, samstundes som han ikkje veit kven han kan stola på. Foreldra vil oppleva å ha fått ein annan gut tilbake – guten kan føla at han har mist den tryggheita foreldra skal vera.

Og kva gjer undertrykkinga med dei som utfører gjerningane? Unge gutar og jenter som er med på nattlege raid og arrestasjonar av born? Ein palestinsk mann sa til oss om israelarane: They’ve lost their humanity (dei har mista menneskelegheita si). Eg uroar meg for alt som det palestinske folket vert utsett for og har vorte utsett for sidan før 1948, og eg støttar deira kamp. Men eg undrar meg også over kva dette gjer med det israelske folket. Kva gjer det med fleire generasjonar av 18-åringar, gutar og jenter som tek aktivt del i fornedringa av andre menneske i kontrollpostane og alle dei andre kontrolltiltaka? Kva gjer det med alle dei israelarane som lever gode dagar i storbyen Tel Aviv, og ikkje  treng å bry seg om det som skjer på andre sida av grenseposten – men har eit innprenta fiendebilete av eit anna folk som bur ein halvtimes biltur unna, men som dei ikkje har omgang med, ikkje kjenner.

Eg har brydd meg mykje om jødane sin situasjon og det grusame dei vart utsette for før og under 2. verdskrigen. Eg har vore i konsentrasjonsleirar i Polen, Tyskland og Frankrike, har lagt ferieturar til reisemål for å sjå og minnast og læra.

Eg har lest bøker, sett filmar. Forferdeleg. Trist. Me må læra noko av dette. Eg vil ikkje ha meir krig og drap. Kva må me læra av dette? At det ikkje finst annanrangs menneske, at det ikkje går an å dela inn folk i «dei» og «oss».

Slik situasjonen er i Palestina no som palestinarane har mist so mykje av landet til kolonistane, er den einaste løysinga på lang sikt at alle må leva saman i ein stat med like borgarrettar for alle, og flyktningane må få koma heim att. Det er langt fram, men det er einaste måten å få ein rettferdig fred.

Fram til då må me støtta palestinarane og leggja press på Israel, slik at mest mogeleg av Palestina vert berga – folk, land og kultur.

Advertisements
Dei kjem om natta.

MIFF likar ikkje bloggen vår. Del 1: «… minst fire barn.»

Aslak T. Fjermedal

«Med Israel for fred» er eit merkeleg ugras i Guds hage. Det er tett mellom dei høgstemte lågkristelege i MIFF. Sjølv er eg ikkje særleg religiøs, men som sekulære protestantar flest, har eg vakse opp med førestillinga at kristne skal vera moralske, gode menneske, som gjer gode gjerningar og skyr Djevelen og alt hans vesen.

Mange lever sjølvsagt godt opp til dette biletet. Men so er det denne gjengen med ny- og gamalreligiøse som har vald ei bibeltolking og/eller eit politisk standpunkt som leider dei ut i eit djupt umoralsk landskap. Dei støttar eller bortforklarar alt Israel gjer, og svertar palestinarane tilsvarande. Dei gjer seg til talsmenn for kolonisering og etnisk reinsing, og opererer med ganske ulik standard for ulike folkeslag.

«De har høyrt det er sagt; her er det ingen skilnad på jøde og grekar, men MIFF seier dykk; det er sanneleg skilnad på jøde og palestinar.»

Conrad Myrland, dagleg leiar i MIFF og redaktør for miff.no, gjekk for litt sidan til kraftig åtak på innlegget Kai Steffen Østensen skreiv her på bloggen. Samstundes som han skuldar Kai Steffen for jødehets, skriv han sjølv ein del ting som er verd å merka seg.

Me var i Hebron, i den delen der 2000 israelske soldatar er bodyguard  for 500 jødiske settlarar som har funne det for godt å ta seg bustad  – andre sin bustad – midt i eit reint palestinsk område. Dette har ført til svært store problem for palestinarane. Me tala med Hashem Azzeh, som mellom anna hadde opplevd at kona to gonger mista det ufødde barnet deira etter at ho hadde vorte skamslegen av settlarar.

Myrland prøver seg med at «aktivisten selv innrømmet … at en domstol fant at bosettere ikke var ansvarlig for konens spontanaborter». Her kan ein koma til å tenkja at «oisann, han ‘innrømmer’ å fara med fusk», og det er det Myrland vil ha deg til å tru. Men om ein gjeng inn  på youtubevideoen han syner til, er det ikkje slik i det heile: Det er inga ‘innrømming’, men ei klage over upartiske domstolar som frikjenner settlarane, medan palestinarane vert fengsla og dømde med ein gong settlarane klagar dei for noko.

Det er ikkje særleg overraskande at ein israelsk domstol frikjenner i ei slik sak.

Det er kanskje heller ikkje overraskande, men ganske so spesielt, når Myrland ogso bagatelliserer hendingane slik: «Han nevner ikke at denne palestinske aktivisten siden har fått minst fire barn.»

«Minst fire» born til, då gjer det jo ikkje noko å ha mista to. Han er jo berre ein palestinar, og i tillegg aktivist, som Myrland passar på å få sagt. Og «minst fire» born til, det er vel nesten i overkant i seg sjølv, ikkje sant? Eit demografisk trugsmål og «minst fire» potensielle terroristar, ikkje sant?

Skal tru kva Myrland hadde sagt om det var ei jødisk kvinne mobben hadde gjenge til åtak på, fordi ho var jødisk,  – ikkje ei palestinsk, fordi ho var palestinsk? Ei jødisk kvinne i Paris eller København eller Oslo? Eller om ho var norsk og i nær familie? Hadde dette då òg vore greitt, dersom ho hadde fenge born seinare?

Eg ventar ikkje at dette skal vera nokon tankekross for Myrland og MIFF. Men alle som måtte næra den minste sympati for desse folka bør spørja seg sjølv kvifor dei bagatelliserer, bortforklarar eller forsvarar urett mot palestinarar, som dei aldri i livet ville ha godteke mot jødar.

MIFF likar ikkje bloggen vår. Del 1: «… minst fire barn.»

Terroristene vi møtte

av Anna Lund Bjørnsen

Kjært barn har mange navn. Terrorist. Araber. Muslimjævel. Skitne. Usiviliserte. Et kjapt blikk i avisenes kommentarfelt gir deg mange beskrivelser jeg ikke kjenner meg igjen i.

“Sperr dem inne, det har de fortjent”, leste jeg i en kommentar forleden. Muren som slynger seg langt inne på palestinsk territorium stjeler land, naturressurser og vann. Hindrer framferdsel og skiller palestinere fra palestinere.

Israels mur er det synligste eksempelet på den kollektiv avstraffelsen Israel utøver mot palestinerne, og får lov til å stå der på grunn av antakelsen om at alle palestinere er  potensielle terrorister.

Det samme prinsippet gjelder i den israelske militærloven palestinerne lever under på Vestbredden. Barn kan bli arrestert for å “potensielt ha kastet stein på militært kjøretøy”, fordi mange av de andre barna i landsbyen på et tidpunkt har gjort det. Palestinske møter og forsamlinger er ulovlige, og enhver som deltar i en politisk samling eller demonstrasjon – eller til og med vifter med et flagg – kan bli arrestert.  Når okkupanten Israel selv får definere hva som er ulovlig eller ikke gjennom militær lov kan reglene til en hver tid tilpasses hva Israels behov er. Når vi vet at mellom 750 000 og 800 000 palestinere har blitt straffeforfulgt siden 1967 ser vi at dette er en bevisst strategi fra Israels side for å hindre demokratisk deltakelse og rett til å protestere mot brudd på internasjonal lov. (Ser du ironien? Vi kan her i Norge trygt demonstrere mot Israels apartheidpolitikk. Palestinere som gjør dette i landsyen sin, som blir delt i to av muren risikerer å bli arrestert).

Pengestøtte til terroristene

KrF og FrP kritiserte i 2012 regjeringens støtte til terrorister. Pengestøtte som blir gitt fra palestinske selvstyremyndigheter til fanger og deres familie for tapt arbeidsfortjeneste.

Det er lett å la seg lure av denne typen retorikk. Terrordømte palestinere, hvorfor skal de få våre skattepenger?

I påska bodde jeg hos en av disse terroristefamiliene FrP og KrF snakket om. Jeg bodde hjemme hos kvinnen på bildet under. Hun bor i Jifna, en liten palestinsk landsby utenfor Ramallah med tre barn. De er en kristen familie, og Jifna er en av de få landsbyene i Palestina hvor flertaller et kristne. Hun er en av de palestinske familiene som får bidrag fra palestinske selvstyremyndigheter.

IMG_0789

Hva har mannen hennes gjort for å komme i fengsel, tenker man da, og forventer å høre at han var aktiv i en militant palestinsk motstandsgruppe. Noe som forøvrig er helt legitimt ifølge internasjonal lov.

Historien er en annen. Mannen hennes ble arrestert for to år siden og har sittet fengsel siden. I to år, uten enda å vite hva han er fengslet for. I to år har han og familien ventet på å få en rettsak og dom. Dette har de enda ikke fått.

En mulig grunn til at han ble arrestert kan være at han befant seg i samme gate som to israelske soldater da de ble drept i Ramallah for 12 år siden, spekulerer kona. Ingen vet helt sikkert.

Familien mottar et lite bidrag fra palestinske selvstyremyndigheter da familien ikke har noen annen inntekt når mannen sitter i fengsel. På grunn av pengene kunne sønnene fortsette utdanningen sin og på sikt få seg en jobb for å forsørge den lille familien. Og det er jeg glad for.

Her er noen av de andre terroristene vi møtte på turen:

Abed
Bussjåføren vår Abed!
Palestinere som er med på de fredelige demonstrasjonene i An Nabi Saleh.
Palestinere som er med på de fredelige demonstrasjonene i An Nabi Saleh.
Verdens fineste unger i Jordandalen!
Verdens fineste unger i Jordandalen!
Terroristene vi møtte

Fredagstradisjoner.

Av Gyro F. Fjermedal

Da jeg bodde hjemme hadde vi en fredagstradisjon i familien. Hver fredag, kl 20.55, var vi på plass foran TVen. Klare for “Nytt på nytt”. Chips og dip ble alltid gjort klart i siste liten, rett før det begynte.

I Palestina er det mange små landsbyer. Mange av disse landsbyene har også en fredagstradisjon. Kvar fredag demonstrerer de. Mot okkupasjon, mot muren, mot urettferdighet.

Som svar får de tåregass, gummikuler og “skunk water”. Tåregass som gjør det vanskelig å puste. Gummikuler som fører til brekte bein og noen ganger dreper. “Skunk water” som gjør at lukten av døde dyr fester seg til hud og klær i flere dager etterpå.

Vi besøkte Nabi Salih der de hver fredag har fredelige demonstrasjoner. Likevel blir de svart med vold av det israelske militæret. I denne landsbyen med rundt 500 innbyggere kan det blir avfyrt hundrevis av tåregassgranater på en dag. Tåregassgranatene treffer også folk, og i tillegg til pustevansker gir de sår og skader på kroppen. Tåregass er forbudt i krig, men brukes fortsatt i mange land i fredstid. Også i Palestinske områder, der palestinere lever under militærlov og må tåle nattlige raid rett som det er.

Tåregass- og sjokkgranater i Nabi Salih.
Tåregass- og sjokkgranater i Nabi Salih.

Tidligere har jeg besøkt Bil’in, en annen landsby som har ukentlige demonstrasjoner. Også her svares det med kuler, gass og vann. Ved slutten av demonstrasjonen begynte soldatene med «skunk water». Det blir ofte beskrevet som at det lukter av råttent kjøtt. Dette vannet ble skutt mot barn, barn som må ha vært ned mot 6 år. Barn frustrerte av å leve under en okkupasjon, med muren bare noen meter fra hjemmene sine.

I Bil’in møtte vi og folk som hadde blitt truffet av gummikuler. Som hadde blåmerker like store som frokosttallerkener. Gummikuler er som navnet tilsier kuler av gummi, noen ganger med stål inni, andre ganger ikke. Disse blir også brukt mot demonstrantene, for å holde «ro og orden». Kuler som ikke skal drepe, men som noen ganger gjør det. Andre ganger gir de «bare» skader. Kanskje du er heldig og «bare» blir blind på et øye.

Hver fredag demonstrerer palestinere mot okkupasjon. Hver fredag blir de svart med tåregass, «skunk water» og gummikuler. Mens vi spiser chips og ser på TV.

Fredagstradisjoner.

«A ROOM WITH A VIEW» DEL 2

Utsikt frå Khouriya Palestinian Family Guest House i Jifna.
Utsikt frå Khouriya Palestinian Family Guest House i Jifna.

Av Aslak T. Fjermedal

Etter fem netter i al-Quds (Jerusalem), reiste me vidare til gjestehuset i Jifna. Det er ein triveleg plass. Den kristne palestinske familien som driv det bur i huset, og dei serverer god heimelaga frukost og middag – med lokale råvarer. Dei vil gjerne syna gjestfridomen og det vakre i Palestina. Samstundes er dei svært klåre på dette; slik stoda er no, vert kultur, samfunnsliv og næringsliv kvelt av koloniseringa.

Gjestehuset ligg litt oppe i lia, og me ser litt av landsbyen Jifna, med moské og kafé. På bakkekammen på hi sida av dalen ser me flyktningleiren Jalazone. Her bur det 15.000 menneske – flyktningar frå 1948 og etterkomarane deira. FN etablerte leiren i -49. Fram til då hadde dei budd meir spreidd, i telt og under oliventre.

Under etableringa av staten Israel spreidde jødiske militsgrupper frykt med terror og drap. For å berga seg og sine, flykta palestinarane i hopetal. Dei forlét hus og heim, gard og grunn, for å koma seg unna valdshandlingane. So kunne dei reisa tilbake når det hadde roa seg – trudde dei. Slik gjekk det ikkje.

Dei som hadde vore bønder og handelsmenn, snekkerar og frisørar, lærarar og bakarar, i eit kjent og kjært lokalmiljø, i gamle byar og landsbyar – no var dei flyktningar. No vart dei stuva saman i tettbygde leirar, i små enkle hus.

Dei hadde låst og teke med seg nøkkelen, og tenkt dei skulle snart heim att. Slik gjekk det ikkje. Landsbyane vart øydelagde og ligg til dels enno som ruinar, eller nye «eigarar» flytta inn. Liksom tyskarar få år tidlegare flytta inn i jødiske heimar, flytta no jødar inn i palestinske.

Dei sionistiske leiarane hadde eit klårt mål: Å skipa ein jødisk stat. Han måtte skipast på eit anna folks territorium, og jødane måtte vera eit sikkert fleirtal av innbyggjarane. Då var det ikkje nok med delingsplanen til FN, som ikkje inneheldt noko om tvangsflytting.

Difor vart rundt 750.000 palestinarar flyktningar i 1947 -49. Israel kallar det frigjeringskrigen og feirar – palestinarane kallar det al-Nakba og minnest. Etnisk reinsing har ulike namn hjå dei som reinsar og dei som vert reinsa bort.

Og den etniske reinsinga held fram. Dette er ikkje berre historie, det er notid. Det kan du lesa om i andre innlegg i denne bloggen.

«A ROOM WITH A VIEW» DEL 2

Hjelp oss med å spre sannheten om Sheikh Jarrah

Den 29.mars skrev Kristine Edvardsen blogginnlegget “Sheikh Jarrah”. Innlegget kan du lese under.

Mens vi sto utenfor huset til den palestinske familien kommer en av husokkupantene ut og begynner å rope til oss. Han vil at vi skal dra, sier at dette er hans land og at “Palestine is finished”. Filmen er blitt fjernet fra Facebook av ukjente grunner. Filmen kan du se her: https://www.youtube.com/watch?v=X6njEUO_eLA&feature=youtu.be

Sheik Jarrah

Sheikh Jarrah er et nabolag i Øst-Jerusalem som har tiltrukket seg stor oppmerksomhet grunnet bosetteres overgrep mot palestinere.

Vi fikk besøke ett av de palestinske husene i nabolaget – et hus som er todelt, med en palestinsk familie i den ene delen og fem jødiske bosettere i den andre. Familien ble kastet ut av denne ene delen noen år tilbake og der bor det nå bosettere på skift. Verdt å nevne er det også at bosetterne er utstyrt med M16-gevær, samt to hunder og en soldat. Familien har måtte henge opp store tepper foran vinduene til sine naboer, for ikke å bli spyttet på eller å få søppel og skittent vann kastet etter seg. Dette er altså hverdagen til denne palestinske familien, som for øvrig også består av småbarn. Som om ikke dette var nok, har de også sett seg nødt til å betale leie til bosetterne – leie til fremmede okkupanter for å bo i sitt eget hjem.

Vi fikk snakke med mannen i huset og ta litt bilder. Da vi tok bilder av den okkuperte delen av huset, kom derimot en av de jødiske bosetterne ut. Han var svært, svært aggressiv og truende. Guiden vår måtte holde han fast, så ingen skulle komme til skade. 

https://okkupertuke.wordpress.com/page/3/

Hjelp oss med å spre sannheten om Sheikh Jarrah