«A ROOM WITH A VIEW» DEL 2

Utsikt frå Khouriya Palestinian Family Guest House i Jifna.

Av Aslak T. Fjermedal

Etter fem netter i al-Quds (Jerusalem), reiste me vidare til gjestehuset i Jifna. Det er ein triveleg plass. Den kristne palestinske familien som driv det bur i huset, og dei serverer god heimelaga frukost og middag – med lokale råvarer. Dei vil gjerne syna gjestfridomen og det vakre i Palestina. Samstundes er dei svært klåre på dette; slik stoda er no, vert kultur, samfunnsliv og næringsliv kvelt av koloniseringa.

Gjestehuset ligg litt oppe i lia, og me ser litt av landsbyen Jifna, med moské og kafé. På bakkekammen på hi sida av dalen ser me flyktningleiren Jalazone. Her bur det 15.000 menneske – flyktningar frå 1948 og etterkomarane deira. FN etablerte leiren i -49. Fram til då hadde dei budd meir spreidd, i telt og under oliventre.

Under etableringa av staten Israel spreidde jødiske militsgrupper frykt med terror og drap. For å berga seg og sine, flykta palestinarane i hopetal. Dei forlét hus og heim, gard og grunn, for å koma seg unna valdshandlingane. So kunne dei reisa tilbake når det hadde roa seg – trudde dei. Slik gjekk det ikkje.

Dei som hadde vore bønder og handelsmenn, snekkerar og frisørar, lærarar og bakarar, i eit kjent og kjært lokalmiljø, i gamle byar og landsbyar – no var dei flyktningar. No vart dei stuva saman i tettbygde leirar, i små enkle hus.

Dei hadde låst og teke med seg nøkkelen, og tenkt dei skulle snart heim att. Slik gjekk det ikkje. Landsbyane vart øydelagde og ligg til dels enno som ruinar, eller nye «eigarar» flytta inn. Liksom tyskarar få år tidlegare flytta inn i jødiske heimar, flytta no jødar inn i palestinske.

Dei sionistiske leiarane hadde eit klårt mål: Å skipa ein jødisk stat. Han måtte skipast på eit anna folks territorium, og jødane måtte vera eit sikkert fleirtal av innbyggjarane. Då var det ikkje nok med delingsplanen til FN, som ikkje inneheldt noko om tvangsflytting.

Difor vart rundt 750.000 palestinarar flyktningar i 1947 -49. Israel kallar det frigjeringskrigen og feirar – palestinarane kallar det al-Nakba og minnest. Etnisk reinsing har ulike namn hjå dei som reinsar og dei som vert reinsa bort.

Og den etniske reinsinga held fram. Dette er ikkje berre historie, det er notid. Det kan du lesa om i andre innlegg i denne bloggen.

Advertisement

Hjelp oss med å spre sannheten om Sheikh Jarrah

Den 29.mars skrev Kristine Edvardsen blogginnlegget “Sheikh Jarrah”. Innlegget kan du lese under.

Mens vi sto utenfor huset til den palestinske familien kommer en av husokkupantene ut og begynner å rope til oss. Han vil at vi skal dra, sier at dette er hans land og at “Palestine is finished”. Filmen er blitt fjernet fra Facebook av ukjente grunner. Filmen kan du se her: https://www.youtube.com/watch?v=X6njEUO_eLA&feature=youtu.be

Sheik Jarrah

Sheikh Jarrah er et nabolag i Øst-Jerusalem som har tiltrukket seg stor oppmerksomhet grunnet bosetteres overgrep mot palestinere.

Vi fikk besøke ett av de palestinske husene i nabolaget – et hus som er todelt, med en palestinsk familie i den ene delen og fem jødiske bosettere i den andre. Familien ble kastet ut av denne ene delen noen år tilbake og der bor det nå bosettere på skift. Verdt å nevne er det også at bosetterne er utstyrt med M16-gevær, samt to hunder og en soldat. Familien har måtte henge opp store tepper foran vinduene til sine naboer, for ikke å bli spyttet på eller å få søppel og skittent vann kastet etter seg. Dette er altså hverdagen til denne palestinske familien, som for øvrig også består av småbarn. Som om ikke dette var nok, har de også sett seg nødt til å betale leie til bosetterne – leie til fremmede okkupanter for å bo i sitt eget hjem.

Vi fikk snakke med mannen i huset og ta litt bilder. Da vi tok bilder av den okkuperte delen av huset, kom derimot en av de jødiske bosetterne ut. Han var svært, svært aggressiv og truende. Guiden vår måtte holde han fast, så ingen skulle komme til skade. 

https://okkupertuke.wordpress.com/page/3/

Ikke i mine villeste fantasier!

av Jorunn Aanensen Kalvik

“Morten, det er jo heilt utrolig det vi holder på med – jeg har aldri vært med på dette før. Vi skal liksom bare reise hjem!”  Jeg er oppgitt og fortvila – men mest av alt sint.

Vi står på rommet og sjekker over bagasjen. Turleder har fortalt gruppa om sikkerhetskontrollen vi skal gjennom. Vi har enda et døgn på oss i dette landet – i dag skal vi treffe palestinere som bor i Israel, og høre deres historie, hvordan de har det. Men i går kveld gikk jeg gjennom bagasjen sammen med Morten. Vi flytta rundt på brosjyrer, bøker, visittkort – gikk gjennom fotoapparat, sjekka mobilene for å se hva vi hadde av bilder der. Hvor har vi vært, hvilke bilder kan vi spare på… “Dette må være greit, det er jo bare et bilde av noen trøtte ungdommer som sitter på et rør,” sier Morten. Men på bildene vi ser gjennom,  stiller vi spørsmålet: hva med dette? Nei, palestinaskjerf. Dette? Nei, det er jo fra Hebron. Dette?  Ja, her er det jo bare blomster…

Virker vi paranoide? Nei. Turleder har vært med på dette før. Israelerne vet hva vi har gjort fra vi kom inn i landet. De vet hvor vi har vært. Vi vet at de har oss på film. Morten og Rasha blei stoppa i kontrollen da vi kom inn i landet. Vi må regne med at de vil stoppe oss igjen. HVorfor de blei stoppa? En plaestiner kan ikke bare gang på gang komme inn i Palestina eller Israel, hva tror du? Og for deg som lurer: tror du at du lett kan komme hit hvis du før har vært i “feil” land? Nei, da utgjør du en sikkerhetsrisiko! Så vi har lasta opp bilder på dropbox, fjerna minnekort, sletta Facebook-apper, logga ut, skjult enkelte venner fra profilene våre (hvis de vil inn på Facebook-profilen min hacker de seg bare inn – de er jo eksperter på datasikkerhet og overvåkning her, men likevel…).

Nå sitter jeg her på senga i Hebron. Sola skinner ikke i dag – det er grått ute. La oss starte hjemreisa – ut fra Vestbredden og via Israel.

Det kommer mer på denne bloggen. Også når vi kommer hjem! Men ikke bare på bloggen. Vi skal også gi palestinerne sin stemme!

Now i have seen…

Av Nina Grinde Syrstad

Foto: Åsmund Mjåland

Now i am responsible.

TÅRER.

Av Marit Fjordheim.

Me reiser rundt i Palestina. Me ser verkelegheita palestinarane lever i og ser all uretten som rammar det palestinske folket. Me høyrer historiane. Me kjenner tårene som fyller kroppen, som pressar seg fram i augnekroken, som renn nedover kinnet.

Palestinarane grin ikkje. Dei står framfor oss, alvorlege, fortel med klar røyst. Me ser ikkje ei tåre. Tårene er hjå oss. Det kjennest feil at det er me som grin, – me som snart kan reisa heim igjen til vår trygge kvardag. Men me veit at palestinarane har grine mange gonger over sine tap. No står dei ranke framfor oss. Fortel. Eit stolt folk utan tårer. – Og minner oss om vår plikt, – til å fortelja.

Og me grin.

Ein palestinar sa at dei treng ikkje våre tårer, men vår støtte. Men me grin.

Me veit – som palestinarane – at å grina ikkje er å vera svak, men syner eit varmt hjarte og gjer oss sterke!

Me vil grina og me vil kjempa – med palestinarane!

“A room with a view” – del 1

Av Aslak T. Fjermedal

Utsikt frå Victoria Hotel i Aust-Jerusalem

Ikkje den beste utsikta frå eit hotellrom, vil du vel meina. Likevel – det er eit bilete som syner litt av den systematiske forskjelsbehandlinga av jødar og palestinarar i Israel, i Jerusalem, på Vestbreidda – i heile det historiske Palestina. Den svarte tanken. Den svarte tanken palestinarane lagrar vatn i, so dei kan klara seg når vatnet er stengt.  Sume tider er det stengt so lenge at tanken gjeng tom. Då må dei kjøpa det vatnet dei betalar skatt for å få. Då må den svarte tanken fyllast opp frå ein tankbil.

Me kunne ha vist hundrevis av bilete frå denne turen, med tusenvis av vasstankar. Mot horisonten ser me rader av bustadblokker med svarte tankar på taket. Små og store hus, fattige og rike palestinarar, alle treng dei ein svart tank. Det er ikkje mange rike palestinarar. Middelklassen er nesten utradert. Men noke få har store og fine hus. Du kan ikkje seia sikkert om eit hus er jødisk eller palestinsk. Sikraste teiknet er den svarte vasstanken.

Det er ikkje berre vatnet som vert skeivdelt mellom desse to – i opphavet – brødrefolka. Søppeltøminga er eit anna område. Når det offentlege ikkje hentar den søpla du har betalt skatt for at dei skal henta, då vert det fort eit forslumma og utriveleg byrom – og myten om «skitne arabarar» kan få næring.

Ulike tilbod til folkeslaga gjeld ikkje minst byfornying. Det trengs utruleg mange Tøyenpakker for å heva dei palestinske buområda i Jerusalem til noko som liknar dei jødiske. Det er det sjølvsagt ingen planar om. Derimot er det ein plan – Jerusalem 2020 – der det overordna målet er å auka den jødiske befolkninga og minska den palestinske.

Etnisk reinsing. Det er dette som er det overordna målet. For å oppnå ein mest mogeleg rein jødisk stat for kolonistane, må det koloniserte folket drivast ut. All forskjelsbehandling, frå søppel- og vasstenester til riving av hus, nekting av byggjeløyve og ekspropiering av land – har det overordna målet å gjera det uleveleg for palestinarane i eige land.

Despair. Anger. Justice.

(When photos speak louder than words)

By Morten Ekeland
In Palestine

Sometimes, especially when the impressions have been strong, I think it’s easier to not write in my mother tongue. I kind of get a greater distance which feels a bit safer. Today we’ve witnessed how the colonial state of Israel confiscate land and increase the size of one of their colonies, and we have seen with our own eyes how the inhabitants of the small town, An Bani Saleh, struggles because of the colony. I hope these images and photos can give you some kind of understanding of the story which I don’t have the words to tell.

It’s been really hard to take all of these photos while felling anger and despair at the same time. I would like to say thanks to all of my friends who have given me their permission to publish these photos. Thanks.

The fight continues. Justice for Palestine. Hope always.

Identiteten som dreper.

Aldri før har jeg fått så sterke inntrykk i løpet av en påskeferie, normalt sett blir den brukt på hytta sammen med venner og familie. Men i år ble det noe annet, i år dro jeg til Israel og Palestina sammen med en herlig gjeng. Jeg dro ned hit med lite kunnskap om konflikten, med et åpent sinn og minimalt med fordommer. Nå har jeg forstått at jeg ikke lenger skal stille meg likegyldig i påstandene om at det er jødenes land. Jeg trenger hvertfall ikke tenke på at det ikke er så ille som det blir fortalt, for her nede er det faktisk verre! Mye verre enn det media klarer å fremstille og mye verre enn vi kan forstå.

Argumentet som gjentatte ganger blir brukt fra israelsk side:”det står i gamle testamentet at Gud har gitt jødene landet og derfor er det de sitt”, er et legitimt argument for religiøse. Men hva står det ikke om å elske sin neste som seg selv, og om å gjøre mot andre det du ønsker de skal gjøre mot deg. Hvorfor verdsettes og praktiseres ikke disse momentene minst like høyt?

Det at vi mennesker er bygd på den merkelige måten som gjør at vi faktisk klarer å lukke øynene for slike fæle ting er helt ubegripelig. En frase jeg har hørt mange ganger i løpet av turen er :”to open your eyes”, og det er nettopp det vi trenger å gjøre! Åpne øynene for forferdelighetene medmennesker med “feil” identitet her nede lever i. Palestinerne jobber hardt for å beholde sine hus, rettigheter og landområder, men de er avhengig av oss, vi er nødt til å få opp øynene og si ifra!

Identitet er en spøk. Dersom du er israeler har du alle rettighetene i det hellige land, men dersom du “uheldigvis” er en palestiner blir du fratatt en rekke av disse rettighetene og samtidig lever du i en evig frykt for å miste alt du eier. Identiteten som fratar eller gir deg rettigheter her nede forteller hvor du er fra, hva du heter og hvilke kjønn du er. Den sier ingenting om deg som menneske, ingenting om dine holdninger eller verdier. Jeg påstår ikke at alle palestinere er gode og at alle israelere er fæle, for slik er det ikke. Men ettersom staten Israel bygger store murer for å skille palestinerne og fratar de grunnleggende rettigheter, med en begrunnelse om at den palestinske befolkningen er til fare for Israel, virker det som om staten Israel fremstiller alle palestinerne som terrorister. Palestinerne jeg har møtt til nå, er alt annet enn terrorister, det samme gjelder israelerne. Det er bare så synn at den israelske stat og de sionistiske jødene får lov til herse med resten av befolkningen. Her er det snakk om en identitet som dreper og det å slå alle under samme kam. Desverre…

Nina Grinde Syrstad

Imagine

Av Mari Fjermedal

Imagine, sa han, imagine
Han vil at vi skal forstå, at vi skal kunne forestille oss hvordan palestinere har det nå

Imagine, sa han,
hvordan det er å gå ut av ditt eget hus, bare litt, og komme tilbake til at det ikke lenger er ditt

Imagine, sa ho,
hvordan det er å ha papirene på eiendommen hvor nå noen andre er, eller ha nøkkelen til huset som ikke lenger er der

Imagine, sa ho,
hvordan det er å ikke kunne spille fotball med din bror uten frykt for å bli arrestert for å være født av feil mor

Imagine, sa han,
hvordan det er å frykte din nabo, han som har myrdet ni, men fortsatt går fri

Imagine, sa ho,
hvordan det er å bli trakassert hver dag, du må da skjønne at de bærer nag

Imagine, sier de, imagine
De vil at vi skal forstå, at vi skal kunne forestille oss hvordan palestinere har det nå

The Holy Land?

av Jorunn Aanensen Kalvik

Jeg hørte i dag om posttraumatisk stressyndrom som vi vet mange palestinere sliter med. De utsettes for utilbørlig press fra israelske kolonister og den israelske hæren hver eneste dag – selv om ikke vi, som ikke lever her, hører om det. Vi er vitner til en utrenskning som er ekstrem, og likevel er det lite som skjer for å bedre situasjonen.

Israelske styrker trenger seg inn i palestinske landsbyer på daglig basis for tilsynelatende å lete etter noen som kan ha gjort noe. Har israelske kolonister klagd på at palestinsk ungdom kaster stein, bruker israelske styrker mannskapet sitt til å oppsøke omkringliggende landsbyer og hjemmene til palestinerne – fortrinnsvis nattestid – vekke dem opp, sjekke listene sine, fotografere de som bor der. I noen tilfeller tar de med seg husets unge mann. Familien får ikke vite hvor de tar han med seg. Han kan være borte noen timer, noen dager, noen måneder…

Jeg hørte i dag påstanden om at den notoriske raidinga av palestinske landsbyer har en djevelsk hensikt: å skremme befolkningen til stilltiende å finne seg i å bli undertrykt, og til å finne seg i å leve i dette helvetet som noen kaller ”the Holy Land”. Med 400 000 israelere bosatt på Vestbredden, blant 2,7 millioner palestinere, skal det kreative løsninger til for den israelske hæren – som til enhver tid skal sørge for at kolonistene sover godt om natta. Bare 20 % av styrkene er plassert på Vestbredden, og det er til dels store områder disse skal ha kontroll på. Det vi fikk presentert i dag er virkeligheten som det palestinske folket lever i. Hæren bruker bevisst samme metoder som nazistene i mellomkrigstida – ved å få befolkningen til å miste tillit til hverandre, til å ikke stole på hverandre. Til å tro at noen angir hverandre.

Jeg hørte i dag om en landsby hvor israelske styrker ville vite hvor landsbyens minst politiske person bodde. De oppsøkte han, banka på døra, tok han i hånda, ba han på en høflig måte om å bli med dem. De kjørte av gårde – noen timer. Så kjørte de han tilbake igjen. Heile denne tida snakka de ikke til han, han ante ikke hva som lå bak dette. Da de så kjørte han hjem igjen, stoppa de utenfor huset hans, tok han i hånda på en høflig måte – takka for den uvurderlig hjelpa han hadde ytt…

Naboene så hva som skjedde. Han hadde ikke selv noen svar på hva dette var. Men hva tenkte naboene? Hva var det israelerne takka han for, hva var det som hadde skjedd? Kunne det tenkes at han hadde sagt noe om dem? Frykt. Det er det som kjennetegner the Holy land. Jeg har sett det på nært hold. Jeg kan kjenne på frykten til det palestinske folket. Jeg hørte i dag… jeg er her, jeg puster her, jeg tenker her og gråter her… Men JEG skal ikke dø her.