Fredagstradisjoner.

Av Gyro F. Fjermedal

Da jeg bodde hjemme hadde vi en fredagstradisjon i familien. Hver fredag, kl 20.55, var vi på plass foran TVen. Klare for “Nytt på nytt”. Chips og dip ble alltid gjort klart i siste liten, rett før det begynte.

I Palestina er det mange små landsbyer. Mange av disse landsbyene har også en fredagstradisjon. Kvar fredag demonstrerer de. Mot okkupasjon, mot muren, mot urettferdighet.

Som svar får de tåregass, gummikuler og “skunk water”. Tåregass som gjør det vanskelig å puste. Gummikuler som fører til brekte bein og noen ganger dreper. “Skunk water” som gjør at lukten av døde dyr fester seg til hud og klær i flere dager etterpå.

Vi besøkte Nabi Salih der de hver fredag har fredelige demonstrasjoner. Likevel blir de svart med vold av det israelske militæret. I denne landsbyen med rundt 500 innbyggere kan det blir avfyrt hundrevis av tåregassgranater på en dag. Tåregassgranatene treffer også folk, og i tillegg til pustevansker gir de sår og skader på kroppen. Tåregass er forbudt i krig, men brukes fortsatt i mange land i fredstid. Også i Palestinske områder, der palestinere lever under militærlov og må tåle nattlige raid rett som det er.

Tåregass- og sjokkgranater i Nabi Salih.
Tåregass- og sjokkgranater i Nabi Salih.

Tidligere har jeg besøkt Bil’in, en annen landsby som har ukentlige demonstrasjoner. Også her svares det med kuler, gass og vann. Ved slutten av demonstrasjonen begynte soldatene med «skunk water». Det blir ofte beskrevet som at det lukter av råttent kjøtt. Dette vannet ble skutt mot barn, barn som må ha vært ned mot 6 år. Barn frustrerte av å leve under en okkupasjon, med muren bare noen meter fra hjemmene sine.

I Bil’in møtte vi og folk som hadde blitt truffet av gummikuler. Som hadde blåmerker like store som frokosttallerkener. Gummikuler er som navnet tilsier kuler av gummi, noen ganger med stål inni, andre ganger ikke. Disse blir også brukt mot demonstrantene, for å holde «ro og orden». Kuler som ikke skal drepe, men som noen ganger gjør det. Andre ganger gir de «bare» skader. Kanskje du er heldig og «bare» blir blind på et øye.

Hver fredag demonstrerer palestinere mot okkupasjon. Hver fredag blir de svart med tåregass, «skunk water» og gummikuler. Mens vi spiser chips og ser på TV.

Fredagstradisjoner.

«A ROOM WITH A VIEW» DEL 2

Utsikt frå Khouriya Palestinian Family Guest House i Jifna.
Utsikt frå Khouriya Palestinian Family Guest House i Jifna.

Av Aslak T. Fjermedal

Etter fem netter i al-Quds (Jerusalem), reiste me vidare til gjestehuset i Jifna. Det er ein triveleg plass. Den kristne palestinske familien som driv det bur i huset, og dei serverer god heimelaga frukost og middag – med lokale råvarer. Dei vil gjerne syna gjestfridomen og det vakre i Palestina. Samstundes er dei svært klåre på dette; slik stoda er no, vert kultur, samfunnsliv og næringsliv kvelt av koloniseringa.

Gjestehuset ligg litt oppe i lia, og me ser litt av landsbyen Jifna, med moské og kafé. På bakkekammen på hi sida av dalen ser me flyktningleiren Jalazone. Her bur det 15.000 menneske – flyktningar frå 1948 og etterkomarane deira. FN etablerte leiren i -49. Fram til då hadde dei budd meir spreidd, i telt og under oliventre.

Under etableringa av staten Israel spreidde jødiske militsgrupper frykt med terror og drap. For å berga seg og sine, flykta palestinarane i hopetal. Dei forlét hus og heim, gard og grunn, for å koma seg unna valdshandlingane. So kunne dei reisa tilbake når det hadde roa seg – trudde dei. Slik gjekk det ikkje.

Dei som hadde vore bønder og handelsmenn, snekkerar og frisørar, lærarar og bakarar, i eit kjent og kjært lokalmiljø, i gamle byar og landsbyar – no var dei flyktningar. No vart dei stuva saman i tettbygde leirar, i små enkle hus.

Dei hadde låst og teke med seg nøkkelen, og tenkt dei skulle snart heim att. Slik gjekk det ikkje. Landsbyane vart øydelagde og ligg til dels enno som ruinar, eller nye «eigarar» flytta inn. Liksom tyskarar få år tidlegare flytta inn i jødiske heimar, flytta no jødar inn i palestinske.

Dei sionistiske leiarane hadde eit klårt mål: Å skipa ein jødisk stat. Han måtte skipast på eit anna folks territorium, og jødane måtte vera eit sikkert fleirtal av innbyggjarane. Då var det ikkje nok med delingsplanen til FN, som ikkje inneheldt noko om tvangsflytting.

Difor vart rundt 750.000 palestinarar flyktningar i 1947 -49. Israel kallar det frigjeringskrigen og feirar – palestinarane kallar det al-Nakba og minnest. Etnisk reinsing har ulike namn hjå dei som reinsar og dei som vert reinsa bort.

Og den etniske reinsinga held fram. Dette er ikkje berre historie, det er notid. Det kan du lesa om i andre innlegg i denne bloggen.

«A ROOM WITH A VIEW» DEL 2

Hjelp oss med å spre sannheten om Sheikh Jarrah

Den 29.mars skrev Kristine Edvardsen blogginnlegget “Sheikh Jarrah”. Innlegget kan du lese under.

Mens vi sto utenfor huset til den palestinske familien kommer en av husokkupantene ut og begynner å rope til oss. Han vil at vi skal dra, sier at dette er hans land og at “Palestine is finished”. Filmen er blitt fjernet fra Facebook av ukjente grunner. Filmen kan du se her: https://www.youtube.com/watch?v=X6njEUO_eLA&feature=youtu.be

Sheik Jarrah

Sheikh Jarrah er et nabolag i Øst-Jerusalem som har tiltrukket seg stor oppmerksomhet grunnet bosetteres overgrep mot palestinere.

Vi fikk besøke ett av de palestinske husene i nabolaget – et hus som er todelt, med en palestinsk familie i den ene delen og fem jødiske bosettere i den andre. Familien ble kastet ut av denne ene delen noen år tilbake og der bor det nå bosettere på skift. Verdt å nevne er det også at bosetterne er utstyrt med M16-gevær, samt to hunder og en soldat. Familien har måtte henge opp store tepper foran vinduene til sine naboer, for ikke å bli spyttet på eller å få søppel og skittent vann kastet etter seg. Dette er altså hverdagen til denne palestinske familien, som for øvrig også består av småbarn. Som om ikke dette var nok, har de også sett seg nødt til å betale leie til bosetterne – leie til fremmede okkupanter for å bo i sitt eget hjem.

Vi fikk snakke med mannen i huset og ta litt bilder. Da vi tok bilder av den okkuperte delen av huset, kom derimot en av de jødiske bosetterne ut. Han var svært, svært aggressiv og truende. Guiden vår måtte holde han fast, så ingen skulle komme til skade. 

https://okkupertuke.wordpress.com/page/3/

Hjelp oss med å spre sannheten om Sheikh Jarrah

Ikke i mine villeste fantasier!

av Jorunn Aanensen Kalvik

“Morten, det er jo heilt utrolig det vi holder på med – jeg har aldri vært med på dette før. Vi skal liksom bare reise hjem!”  Jeg er oppgitt og fortvila – men mest av alt sint.

Vi står på rommet og sjekker over bagasjen. Turleder har fortalt gruppa om sikkerhetskontrollen vi skal gjennom. Vi har enda et døgn på oss i dette landet – i dag skal vi treffe palestinere som bor i Israel, og høre deres historie, hvordan de har det. Men i går kveld gikk jeg gjennom bagasjen sammen med Morten. Vi flytta rundt på brosjyrer, bøker, visittkort – gikk gjennom fotoapparat, sjekka mobilene for å se hva vi hadde av bilder der. Hvor har vi vært, hvilke bilder kan vi spare på… “Dette må være greit, det er jo bare et bilde av noen trøtte ungdommer som sitter på et rør,” sier Morten. Men på bildene vi ser gjennom,  stiller vi spørsmålet: hva med dette? Nei, palestinaskjerf. Dette? Nei, det er jo fra Hebron. Dette?  Ja, her er det jo bare blomster…

Virker vi paranoide? Nei. Turleder har vært med på dette før. Israelerne vet hva vi har gjort fra vi kom inn i landet. De vet hvor vi har vært. Vi vet at de har oss på film. Morten og Rasha blei stoppa i kontrollen da vi kom inn i landet. Vi må regne med at de vil stoppe oss igjen. HVorfor de blei stoppa? En plaestiner kan ikke bare gang på gang komme inn i Palestina eller Israel, hva tror du? Og for deg som lurer: tror du at du lett kan komme hit hvis du før har vært i “feil” land? Nei, da utgjør du en sikkerhetsrisiko! Så vi har lasta opp bilder på dropbox, fjerna minnekort, sletta Facebook-apper, logga ut, skjult enkelte venner fra profilene våre (hvis de vil inn på Facebook-profilen min hacker de seg bare inn – de er jo eksperter på datasikkerhet og overvåkning her, men likevel…).

Nå sitter jeg her på senga i Hebron. Sola skinner ikke i dag – det er grått ute. La oss starte hjemreisa – ut fra Vestbredden og via Israel.

Det kommer mer på denne bloggen. Også når vi kommer hjem! Men ikke bare på bloggen. Vi skal også gi palestinerne sin stemme!

Ikke i mine villeste fantasier!

TÅRER.

Av Marit Fjordheim.

Me reiser rundt i Palestina. Me ser verkelegheita palestinarane lever i og ser all uretten som rammar det palestinske folket. Me høyrer historiane. Me kjenner tårene som fyller kroppen, som pressar seg fram i augnekroken, som renn nedover kinnet.

Palestinarane grin ikkje. Dei står framfor oss, alvorlege, fortel med klar røyst. Me ser ikkje ei tåre. Tårene er hjå oss. Det kjennest feil at det er me som grin, – me som snart kan reisa heim igjen til vår trygge kvardag. Men me veit at palestinarane har grine mange gonger over sine tap. No står dei ranke framfor oss. Fortel. Eit stolt folk utan tårer. – Og minner oss om vår plikt, – til å fortelja.

11116131_442124439275761_1205582417_n

Og me grin.

Ein palestinar sa at dei treng ikkje våre tårer, men vår støtte. Men me grin.

Me veit – som palestinarane – at å grina ikkje er å vera svak, men syner eit varmt hjarte og gjer oss sterke!

Me vil grina og me vil kjempa – med palestinarane!

TÅRER.

“A room with a view” – del 1

Av Aslak T. Fjermedal

Til pappas blogginlegg
U
tsikt frå Victoria Hotel i Aust-Jerusalem

Ikkje den beste utsikta frå eit hotellrom, vil du vel meina. Likevel – det er eit bilete som syner litt av den systematiske forskjelsbehandlinga av jødar og palestinarar i Israel, i Jerusalem, på Vestbreidda – i heile det historiske Palestina. Den svarte tanken. Den svarte tanken palestinarane lagrar vatn i, so dei kan klara seg når vatnet er stengt.  Sume tider er det stengt so lenge at tanken gjeng tom. Då må dei kjøpa det vatnet dei betalar skatt for å få. Då må den svarte tanken fyllast opp frå ein tankbil.

Me kunne ha vist hundrevis av bilete frå denne turen, med tusenvis av vasstankar. Mot horisonten ser me rader av bustadblokker med svarte tankar på taket. Små og store hus, fattige og rike palestinarar, alle treng dei ein svart tank. Det er ikkje mange rike palestinarar. Middelklassen er nesten utradert. Men noke få har store og fine hus. Du kan ikkje seia sikkert om eit hus er jødisk eller palestinsk. Sikraste teiknet er den svarte vasstanken.

Det er ikkje berre vatnet som vert skeivdelt mellom desse to – i opphavet – brødrefolka. Søppeltøminga er eit anna område. Når det offentlege ikkje hentar den søpla du har betalt skatt for at dei skal henta, då vert det fort eit forslumma og utriveleg byrom – og myten om «skitne arabarar» kan få næring.

Ulike tilbod til folkeslaga gjeld ikkje minst byfornying. Det trengs utruleg mange Tøyenpakker for å heva dei palestinske buområda i Jerusalem til noko som liknar dei jødiske. Det er det sjølvsagt ingen planar om. Derimot er det ein plan – Jerusalem 2020 – der det overordna målet er å auka den jødiske befolkninga og minska den palestinske.

Etnisk reinsing. Det er dette som er det overordna målet. For å oppnå ein mest mogeleg rein jødisk stat for kolonistane, må det koloniserte folket drivast ut. All forskjelsbehandling, frå søppel- og vasstenester til riving av hus, nekting av byggjeløyve og ekspropiering av land – har det overordna målet å gjera det uleveleg for palestinarane i eige land.

“A room with a view” – del 1

Despair. Anger. Justice.

(When photos speak louder than words)

By Morten Ekeland
In Palestine

Sometimes, especially when the impressions have been strong, I think it’s easier to not write in my mother tongue. I kind of get a greater distance which feels a bit safer. Today we’ve witnessed how the colonial state of Israel confiscate land and increase the size of one of their colonies, and we have seen with our own eyes how the inhabitants of the small town, An Bani Saleh, struggles because of the colony. I hope these images and photos can give you some kind of understanding of the story which I don’t have the words to tell.

image

image

image

image

image

image

image

image

It’s been really hard to take all of these photos while felling anger and despair at the same time. I would like to say thanks to all of my friends who have given me their permission to publish these photos. Thanks.

image

The fight continues. Justice for Palestine. Hope always.

Despair. Anger. Justice.

Ondskapens ansikt

Av Kai Steffen Østensen
fylkesleder for AUF i Vest-Agder

Året er 1942. Lisa Braun springer for livet ut av skjulestedet sitt. Hun er i Øst-Berlin. Hun er gravid. Det gjør vondt å springe. Det er tyngre enn vanlig. Beina følger ikke rytmen hun ønsker å springe. Hun løper for to. Det smeller. Hun faller om. Tankene og hodet er omtåket. Alt er uklart. Så slår de. Først med geværkolben, deretter med knyttnevene. I magen. Hun hyler. De ler. Hun gråter. De slår. Soldatene. Ungdommene. Ingen jøde skal føde etterkommere. De skal bort. Renses ut.

– Da hun var gravid i tredje måned, slo de henne i magen. De slo og slo. Så døde det. Barnet vårt. Hun ble gravid igjen. Og i fjerde måned slo de henne på nytt i magen. Min kone ble hardt skadet og barnet mitt døde. Mitt andre barn.

Han ser på oss. Nitten norske mennesker. Ungdomspolitikere, aktivister, barnevernspedagoger, noen SV-ere, ei palestinsk og en bonde. Blikket sluker håpet ut av kroppen min. Magen min skrumpes inn og klumpen smeller tilbake. Skytes inn for femte gang denne dagen. Tårene renner nedover kinnet mitt. Jeg må sette meg. Rett ned på bakken. Hans rolige holdning, klare stemme og motløse vilje til å fortelle hans families historie, slår meg som et slag i ansiktet. Et slag jeg fortjener.

Foto: Åsmund Mjåland
Foto: Åsmund Mjåland

Han ser intenst på meg med et tomt ansikt. Et ansikt som har mistet håpet. Som en slapp ballong, uten luft. Han åpner munnen og setningen som kommer er sjokkerende. Hans to ufødte barn er drept. Det er da jeg faller sammen. De er slått ihjel. Med rå ondskap.

Tårene renner enda. De stopper ikke. Mot meg kommer han. Han som lever i en bunnløs sorg. Hashem Azzeh. I det gråe, tunge ansiktet, under barten, smiler han. Hans lange armer som bare hang der, strekker seg nå rundt meg. Han klemmer til. Og holder tett. Den klemmen kommer jeg aldri til å glemme. Noen gang.

Foto: Morten Ekeland
Foto: Morten Ekeland

Starten

Å engasjere seg har jeg lært er viktig. Mitt engasjement startet på ungdomsskolen, og jeg husker det veldig godt. Da jeg selv ble urettferdig behandlet. Da jeg var mobbeofferet. Ingen gjorde noe og noen måtte si ifra. Det var da jeg bestemte meg for at jeg skulle være han som turte å snakke de stemmeløses sak.

Å bli fysisk tatt på av medelever, kun fordi du er stor. Det føles jævlig. Den daglige klumpen i magen, den slappe ballongen som alltid ligger der. Sprengt i fillebiter. Ja, det var den jeg ville jobbe mot. Urettferdighetens time var omme. Den lille gutten jeg var da, har jeg enda med meg. De følelsene jeg hadde da, føler jeg enda. Men i en helt annen skala, på et helt annet kontinent.

Dette innlegget forteller om oppholdet mitt i Palestina. Jeg har lært mye, mye jeg ikke visste. Nå skal jeg virkelig bruke stemmen. For nesten ingen andre gjør det.

Aldri vært pro

Jeg har aldri i mitt liv som ungdomspolitiker vært radikal i å fremme en politisk sak. Jeg har aldri slått meg i brystkassa for å fortelle andre at de tar feil og at jeg har rett. Jeg har aldri vært pro-Israel eller pro-Palestina.

Jeg har alltid sagt at å være pro er det samme som å være umoden. Man vil nemlig ikke høre på alle parter i en sak.

Pappa har lært meg å høre alles sider for at man skal kunne uttale seg. Man skal se mer enn kun det man tror er riktig. Hver sak har to sider, eller flere. Det har også okkupasjonen i Midtøsten. Okkupasjonen av Palestina. Den har en jævlig side. Og en side som er enda mer jævlig enn den andre. For det er ikke en rett og en gal. Begge er tragiske. Og jeg har ikke sett det før jeg faktisk fikk oppleve det selv.

Foto: Åsmund Mjåland
Foto: Åsmund Mjåland

Jeg er ganske sikker på at du ikke heller er pro det ene eller pro det andre. Folkeskikken slår inn og vi føyer oss til det politikerne på skjermen sier. De har jo valgt å engasjere seg, så de vet nok hva de snakker om. Det var det jeg også tenkte. Og det er den groveste feilen jeg har gjort noen gang. Til og med mitt eget moderparti har skutt skivebom i den politiske føringen av forholdene i Palestina.

Urettferdig

Både jeg og Jorunn har besøkt Sør-Afrika. Jorunn er skoleinspektør, jeg er student. Vi har begge sett at den formelle apartheiden i Afrikas vesten har opphørt. Men vi har også sett hvordan det formelle har blitt det uformelle. Sør-Afrika har tatt et steg frem og to tilbake. De har fjernet merkelappene, men beholdt undertrykkelsen. Israel tok aldri steget frem.

Da jeg møtte MIFF Lister i Farsund to dager før denne okkuperte reisen til det hellige land, fortalte de meg om hvordan Israel ble merket som en stat for apartheid. Shit!, tenkte jeg. Det er sterke ord å bruke, selv for meg som ungdomspolitiker. Lederen av organisasjonen som legitimerer undertrykkelse på det groveste, fortalte meg om utkastelsen av jødene på Gaza-stripen. Jeg gikk fem på. Hun fortalte hvordan de hadde blitt tvunget bort for å gi palestinerne land. Man ville jo ikke skape unødige konflikter.

Foto: Åsmund Mjåland
Foto: Morten Ekeland

Sannheten er en helt annen. Jødene laget selv en avtale med palestinerne, for å kunne gjerde dem inn som en saueflokk. Den sannheten ville jeg ikke fått om jeg ikke hadde reist ned. For du skal være ganske tøff for å tåle sannheten. Det er en sannhet som bærer blod, tårer og skuddsikre vester.

I Israel og Palestina er det Israel som styrer. Man kan si hva man vil. Men det militære regimet, legitimert av politiske og administrative fløyer, pløyer seg gjennom palestinske hjem. Berlinmuren 2.0 er oppe. Den er flyttet fra Europa til Midtøsten. Den deler palestinere fra zionistiske og israelske kolonier. Den deler palestinere fra palestinere. Menn fra koner. Muren setter skillet på frihet. Friheten til å være borger i eget land. Friheten til å leve.

Sannheten

Sannheten er at jødene som en gang ble renset ut av det nazistiske samfunnet, i dag står flere av dem bak den moderne verdens største etniske rensing. En rensing som skjer mens jeg vokser opp. En rensing jeg har sett med mine egne øyner. En rensing vi ikke gjør noe med.

Sannheten er at barn fengsles, kvinner slås og ungdommer trues med voldtekt og elektrosjokk. Sannheten er at ikke bare Hashem Azzehs kone har blitt slått i magen, palestinske damer opplever det hver uke. Sannheten er at koloniene som settes ned er ulovlige.

Foto: Anna Lund Bjørnsen
Foto: Anna Lund Bjørnsen

Sannheten er at palestinerne ikke har rettigheter, mens israelerne kaster seg rundt i dem med glede. Det verste er at det er staten som legger til rette for det. Hver gang bosettere flytter inn i en palestiners hus og får betalt av staten for å bli værende. Hver gang de løfter våpen mot unge gutter som spiller fotball i Hebron, fordi nasjonale lover aksepterer det. Og hver gang de kutter vanntilførselen til palestinske områder, fordi staten systematisk ønsker det. Ja, da ser man hvordan systemet fungerer. Og hvordan det systemet urettferdig ødelegger palestinere.

Sannheten er brutal, og sannheten må frem.

Hvorfor er det sånn? Fordi landet består av palestinere og israelere. Fordi Netanyahu og militæret skal ha kontroll over innbyggere i eget land. Fordi jødene vil ha sin egen stat, og fordi palestinerne er i veien. Fordi vi aldri lærte av historien dagens gjerningsmenn gikk igjennom.

Sannheten er også at noen jøder kjemper for palestinerens rettigheter. At noen jøder blåser det de kan for at ballongen skal løftes. At noen jøder snakker de stemmeløses sak. Men hva hjelper vel det når resten bruker tåregass, nattrazziaer og svære maskingevær som motsvar. Hva hjelper vel å demonstrere med palestinerne, når resten av verden tillater Israels råe maktbruk.

Jeg har aldri vært pro det ene, eller pro det andre. Men nå har jeg blitt det. Jeg har snakket med palestinske ungdommer og jeg har snakket med israelske ungdommer. Jeg har besøkt Hebron, spøkelsesbyen. Jeg har snakket med 13-åringene som har vært fengslet opp til flere ganger. Jeg har sett muren dele palestinske byer. Jeg har sett ondskapen i øyet og jeg har sett hvordan staten Israel bruker det gamle testament til å politisk, administrativt og militært kolonisere det som en gang var et hellig sted. Nå er det landet Helvete på jord for flere millioner.

Jeg kan si det, fordi jeg har sett det, og fordi jeg er pro-Palestina.

Ondskapens ansikt