Feigt angrep uten svar

Skrevet av
Dennis B. Torkelsen, Fylkesleder i AUF i Vest-Agder
Elida Kalvik, fylkesstyremedlem i Vest-Agder SU

Fra 30. juli til 10. august var vi sammen med flere ungdommer i Palestina og lærte om okkupasjonen. Det har vært vår største og beste, men også verste opplevelse. Vi har følt optimisme det ene øyeblikket, og vært knust og nedbrutt i det neste. Å høre at uskyldige mennesker blir pisset på av israelske bosettere, eller at små barn blir trakassert på vei til skolen av soldater som beskytter «Midtøstens eneste demokrati», er ikke noe annet enn jævlig. Som om ikke det er ille nok, har vi feige, voksne folk her hjemme i Norge som forsvarer det som skjer. De er medlemmer av MIFF (Med Israel For Fred).

Uthengt av MIFF

MIFF skrev et innlegg på sin nettside 10.08.2016 hvor de gikk til angrep på Kai Steffen Østensens unnskyldning til jødene. I tillegg fikk flere av oss andre også gjennomgå. Kun fordi vi reiste til Palestina og fortalte hva vi så. Halvparten av oss som ble hengt ut har ikke fylt 18 år engang. Dette var vår første tur til Palestina og vi sitter igjen med mange følelser. Sinne, håpløshet, men kanskje størst og viktigst – et brennende engasjement for å redde verden. Men hva skjer når vi prøver å gjøre vår bit av ansvaret? Vi blir hengt ut. Kalt for løgnere. Jødehetsere. I tillegg prøver MIFF å fremstille oss som hjernevasket. Det er rett og slett smålig.

Dennis 2
Foto: Kai Steffen Østensen

Mange mener det finnes to likeverdige sider av denne okkupasjonen. Det stemmer ikke. Det finnes én veldig sterk militærmakt som undertrykker, ydmyker og okkuperer den andre siden. De sterke begrenser de svakes tilgang til vann, muligheten til å bevege seg fritt og bygge som de vil på egen tomt. Alt dette på en utrolig inhuman måte, der de trakasserer og banker opp flere palestinere hver eneste uke – uansett alder.

Og MIFF, dere kan være så uenige som dere vil, og dere kan benekte fakta om det er målet deres. Men når dere henger ut ungdommer på denne måten, handler det ikke lengre om det å være uenig, men om å kvele rommet for debatt. Dere vil ikke bare være uenig, dere vil skremme oss til taushet for våre meninger. Og dersom vi skriver, håndterer dere det med sponsede artikler hvor personkarakteristikker som løgnere og hetsere dras frem. Kun for at så mange som mulig skal få det med seg. Men vet dere hva? Vi kommer til å skrive mer.

Dyrker okkupasjonen

FN er tydelige på at de israelske bosetningene i Palestina er ulovlige, og de har påpekt dette flere ganger. Med andre ord, MIFF, er det en okkupasjon av noens hjem, i deres land. Det er lov å være uenig, men vi har sett det med egne øyne og vi har tillit til organisasjonene som jobber for å gjøre verden bedre. Hvordan dere vet bedre, vil vi gjerne ha svar på.

Det er egentlig ganske lett å se hva som skjer, om man studerer utviklingen i Midtøstens såkalte demokrati. Det er så systematisk. Samtidig så skjult. Israelske myndigheter styrer det meste av hva som kommer fram i media. Det er utrolig mye vi ikke får høre om. Vår nye venn, Baha, fortalte oss for noen dager siden om en gravid kvinne som hadde kjørt feil og måtte ta en u-sving. Israelske sikkerhetsstyrker på militærcheckpointen fikk mistanke om at dette kunne ”påvirke sikkerheten”. Hun ble derfor skutt og drept på stedet. Det er vanskelig å forstå hvordan en kvinne ville risikert sitt eget barn på den måten, men det klarer da IDF (Israel Defense Force), de israelske sikkerhetsstyrkene, på en fin måte. MIFF, dette er realiteten dere velger å forsvare.

DSC00333.JPG
Foto: Kai Steffen Østensen

Dere gjemmer dere bak et navn som tilsier at dere ønsker fred. Men det dere egentlig gjør er å splitte det norske synet på en FN-erklært okkupasjon. Og vi skjønner simpelthen ikke hvorfor. Vi skulle stått samlet og sett på apartheidregimet som Israel driver. Vi burde vært i fronten av kampen om et fritt Palestina. Men dere gjøre det vanskelig. Vi hadde ikke klart å sove om vi var klar over at det regimet vi støttet arresterer barn helt ned i 12 års-alderen, dreper uskyldige mennesker og skiller folk på grunn av deres etnisitet.

Bensin på bålet

Dere tror kanskje at dere kaster vann på vår flamme av engasjement, men det er bensinkanna dere holder i. Så lenge det finnes organisasjoner som arbeider mot fredelige løsninger, vil vi ikke gi oss. Vi skal stå på til siste dag. Akkurat som palestinerne har gjort de siste 70 årene. Det er bare å fortsette å kommentere, men vi kommer aldri til å tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.

 

Feigt angrep uten svar

Aldri mer apartheid sa vi – nå holder vi det i live!

Skrevet av Dennis B. Torkelsen,
Fylkesleder i AUF i Vest-Agder

10. mai 1994 er dagen hvor apartheiden falt. Endelig holdt Sør-Afrika frie valg for alle borgere, hvor Nelson Mandela ble valgt som landets første svarte president. Endelig skulle rettferdigheten seire, folket var likeverdige uansett hudfarge, og man skulle leve i fellesskap. Selv om Norge var treige til å bidra i kampen mot apartheid, så var meldingen klar og tydelig; «aldri mer Apartheid»! Hvordan har det seg da, at vi den dag i dag bruker milliarder av kroner på å finansiere det?

DSC00218.jpg
Dennis B. Torkelsen har den siste uken opplevd okkupasjonen på nært holdt. Foto: Kai Steffen Østensen 

Okkupasjon og apartheid, ikke «konflikt»

Den siste uken har jeg tilbragt i Palestina og Israel. Sett. Lært. Opplevd og følt. Jeg har sett hvordan palestinere blir diskriminert og splittet, mobbet og trakassert. Jeg har innsett at jeg som bor i Norge, har flere rettigheter i Palestina enn palestinerne som bor der selv, uansett om de bor i Palestina, Israel, Gaza eller Jerusalem. Jeg har hørt og sett hjerteskjærende historier om massakre og ødeleggelser av hele landsbyer. Og hvis det er en ting jeg har forstått, så er det at dette ikke er en konflikt!

Dette er en okkupasjon, det er undertrykkelse, det er apartheid på sitt verste. Men det vil jo selvsagt ikke Israel at du skal fokusere på. De vil at du skal tenke at dette er en uenighet, en konflikt – en krig mellom to folkeslag, to religioner hvor begge er like ille.

For rundt en månedstid siden ble to palestinere skutt, hvor en ble drept. Hvorfor det? Jo, fordi de kjørte i en voldsom fart, rett mot israelske soldater. Fra israelsk side var jo selvfølgelig skuddene klart og tydelig selvforsvar. For soldatene sier jo at de gjorde dette ettersom at palestinerne planla å angripe dem. Men så kommer det store spørsmålet, skal man alltid ta det man hører for god fisk? Det er kanskje enda viktigere å stille seg det spørsmålet når det alltid er okkupanten vi får høre fra, og aldri de okkuperte palestinerne. For selv om israelske styrker sier at dette er i selvforsvar betyr det ikke alltid at det er det.

For et par dager siden satt et par kamerater av meg på med en palestiner fra Betlehem. De hadde nettopp vært på en konsert sammen og spist mat etterpå. De skulle nå bort til han for å spise dessert. De snakket sammen om alt og ingenting, og ante ingen fare. Plutselig, ved neste sving, sto det åtte israelske soldater. De var klare, siktet på bilen med nordmenn i, og lot dem etter hvert passere videre. Når mine venner så spurte palestineren om hva som nettopp hadde skjedd, forklarte han at de ofte pleide å gjøre slikt, og hvis de mente noen virket truende, så skjøt de.

Dennis 2
Muren i Betlehm som skiller folk fra folk. Foto: Dennis B. Torkelsen. 

Disse to historiene, en fra undertrykkerne og en fra de undertrykte, viser veldig godt hvordan Israel kan få fortsette å holde den ulovlige okkupasjonen ved like. Det er de som får bestemme, ikke hva som er sant og hva som er fakta, men hva vi tror er sant og hva vi tror er fakta. De får bestemme at dette ikke skal høres ut som undertrykkelse eller diskriminering, men som to sider som kjemper mot hverandre i en krig. Men ikke la dere lure, dette er ingen krig, dette er en okkupasjon.

Norge betaler for israelsk apartheid

Det er nok mange som lurer på hvordan jeg våger å kalle Israel for en apartheidstat. Ordet er så kraftig, så tungt. Israel er jo det eneste demokratiet i Midtøsten tenker du, de kan jo ikke være en apartheidstat. Men før jeg forteller om det jeg har opplevd som gjør meg skråsikker på at Israel er en apartheidstat, husk på det som jeg skrev tidligere, at når undertrykkeren får bestemme hva som vi skal tro er sant, da er det ikke rart at vi ser på Israel som siviliserte og demokratiske, istedenfor å forbinde dem med okkupasjon og apartheid.

Noe av det som sjokkerte meg mest, var at det ikke finnes noe som heter israelsk nasjonalitet. Du har statsborgerskap, men ikke nasjonalitet. Men du har jødisk nasjonalitet, som betyr at selv om du som palestiner har vokst opp og bodd i Israel hele livet ditt, har du juridisk sett ingen nasjonalitet. Hvorfor er dette så ille? Jo, siden palestinerne, som ikke er jødiske ikke samme juridiske rettigheter. Det finnes 50(!) lover som diskriminerer palestinerne som bor i Israel fordi de ikke er jødiske.

De påvirker mulighet til arbeid, muligheten til å bosette, til å bevege seg fritt. De sørger for forskjellig behandling av rettssystemet. Palestinere får heller ikke nok vann daglig, mens israelere får mye mer. Hvis du bor i Jerusalem så har du ikke en gang et statsborgerskap. Du er en som kun er bosatt i Israel, og hvert 10. år må du fornye retten din til å bo i Jerusalem. Mange mister da retten, ettersom at det er mange sære og vanskelige krav som stilles for å kunne få lov til å fortsette å bo i Jerusalem. Det ender fort opp med at du må betale for at Israelske myndigheter river ned huset ditt, eller at du må gjøre det selv, kun for å slippe å bli bankerott.

Dennis
Sannheten om katastrofen i 1948. Foto: Dennis B. Torkelsen

Palestinske barn og jødiske barn går heller ikke på samme skole grunnet disse lovene. Går de på samme skole som barn, kan de fort lære å kjenne hverandre og få en større forståelse for hverandres syn på historien og kultur. Skal sionistbevegelsen overleve er de avhengige av at det ikke skjer. De er avhengige av at jøder og palestinere holdes adskilt. Derfor forbyr israelske myndigheter sine egne innbyggere å besøke områdene hvor palestinerne har selvstyrerett, de har egne veier og skoler, egne bosetninger som kun er for jøder, de har «checkpoints» som gjør at en fem minutters gåtur fort kan ta opptil fem timer for palestinerne, og de har en svær mur som separerer jøder og palestinere, og som stenger dem inn – akkurat som et gigantisk fengsel.

Så jeg synes ikke det er vanskelig å kalle Israel for en apartheidstat, fordi det er sannheten. Man kan mene hva man vil. Man kan tro det man vil. Men fakta vil for alltid være fakta, uansett hvor mye en skulle ønske at det ikke var så. Og det jeg kanskje synes gjør mest vondt av alt, er at Norge bidrar ved investere milliarder av kroner i Israel. For fakta er at siden 2011 til 2014 har norske myndigheters investeringer i israelske statsobligasjoner økt fra 199 millioner kroner over 8 milliarder, og Statens pensjonsfond utland investerer 66,8 milliarder norske kroner i 43 selskaper som bidrar til brudd på folkeretten og menneskerettighetene i Palestina. Og alt dette gjør vi, selv om vi sa aldri mer apartheid.

 

Aldri mer apartheid sa vi – nå holder vi det i live!

Hullene fra Utøya i Palestina

Jeg er så sinnsyk tom. Hodet følger slavisk med gruppa. Spørsmålene jeg stiller går i repeat. Øynene lukker seg. Jeg klarer ikke å holde dem oppe. Jeg er sliten. Virkelig. Og for første gang kjenner jeg på håpløsheten.

DSC00199
Baha foran okkupasjonsmuren i Betlehem. Foto: Kai Steffen Østensen

Baha, min nye palestinske venn, spurte meg i går som en del av debriefingen hvordan jeg hadde det? Og vet du hva, Baha. Jeg skal gi deg svaret jeg ikke klarte å gi deg i går. For i går tok tårene meg. Klumpen i halsen satt seg og jeg klarte ikke å forklare deg hva jeg mente. For første gang ble ordene mine knappe. Vanligvis snakker jeg mer enn jeg burde. I går tok tomheten meg igjen.

22. juli i veggene

Du tok oss med på rundtur i flyktningleiren Aida i Betlehem. Og det er ikke som mange av dere tror. Flyktningene bor ikke i et eget område med FN-hjelp, fredsbevarende styrker eller vannforsyninger de kan bade i. Nei. De bor i Betlehem. I en storby. Som en egen bydel hvor porten har en stor nøkkel over seg. Nøkkelen er symbolet på nøkkelen de låste sitt eget hus med. De har enda en drøm om å få reise hjem til huset sitt, ja hvis det enda eksisterer. Det vet de ikke, fordi muligheten til å gå utenfor muren ikke finnes. Trolig er minnene jevnet med jorden. Slik som de hundrevis av andre landsbyene Israel, uten støtte i internasjonal lov, har rasert og knust. I bydelen de nå er bosatt i må de passe seg for nabolandets styrker som også patruljerer deres land. Det bor palestinere over og under dem. Flest mulig er samlet sammen på minst mulig areal.

Baha. Du viste oss FN-skolen barna gikk på. En murkloss i en død by med levende mennesker. De fargerike dørene vi gikk forbi i de smale gatene viste håpet om en gang å få være lykkelige. Den store murklossen midt i håpet var så kald. Den hadde ingen vinduer. Eller jo, men de var murt igjen. FN kaller det sikkerhet. Du, Baha, du kalte det tomme lovnader om å ikke bli drept. Og det er det jo. Hvordan skal en tanksrakett kunne stoppes av litt betong?

DSC00224
Hullene fra flyktningleiren Aida med mål om å drepe uskyldige barn. Foto: Kai Steffen Østensen

Da du fortalte hvordan israelske soldater fra murens vakttårn skøyt på palestinske barn fikk jeg frysninger på ryggen. Jeg så kulehullene, og jeg har hørt det fra flere. Også troverdige kilder som FN. Det var en grunn til at murvinduene ble fylt igjen med betong. Det ødela hele skuddlinja. Da jeg så hullene i veggen, Baha, stoppet jeg opp og så på himmelen. Jeg presset tårene tilbake. De som kom da jeg besøkte Utøya for første gang. Det var akkurat de samme hullene som var der. Og de er der enda. I Hegnhuset. Det nyeste huset. Og også det fineste. Pålene som løfter taket viser de som drømte. De som aldri gav seg. Hullene i veggen på den palestinske flyktningeskolen minnet meg om uskyldige barn som ble drept fordi de trodde på noe.

Da jeg fortalte deg at jeg kunne forstå hva som skjedde, fordi mine venner selv en gang sprang fra kulene, fikk du frysninger. Du som har opplevd okkupasjonens verste ansikt i over tretti år, ble berørt av det du hver eneste dag leser om og føler på. Døden. Døde barn. Døde håp.

Barn råtner levende

 Ja, for om du er uenig med meg eller ikke i saken om Palestina og Israel, kan du ikke skyve under en stol at det som skjer er kvalmt. Det er ren apartheid, og israelske likeså som palestinske organisasjoner dokumenterer det hver dag. FN har varslet ved flere hold at Israel har brutt internasjonale lover, likevel sitter verdenssamfunnet stille og ser unge mennesker råtne bak muren. Noen levende og noen døde.

Jeg vet jeg snakker mer om den ene siden, enn det jeg gjør om den andre. Og det er en enkel forklaring på det – og nei, det handler ikke om at jeg er ekstremist eller populist. Jeg vil tørre å påstå at jeg er en ung gutt med beina planta på jorda. Forklaringen er maktforskjellen. Jeg har aldri sagt at Palestina har rent mel i posen, men den strategiske, politiske og økonomiske apartheiden som skjer under okkupasjonen av det som alltid har vært Palestina er grov. Virkelig.

DSC00223.jpg
Muren som deler mennesker fra mennesker. Foto: Kai Steffen Østensen

Ikke bare er det ulike måter å finansiere ulike velferdsgoder på. Okkupasjonen er så gjennomtenkt at man splitter palestinere fra hverandre for å sette dem opp mot hverandre. Og igjen. Du tror meg nok ikke før du selv ser det. Derfor vil jeg invitere en hver av dere som mener dere har sett det, fordi dere var i Israel, om å bli med ned en gang til. Du som har lest alle rapporter, jeg vil be deg om å også lese de fra palestinsk side. De fra FN. De fra TIPH. Nei vent litt. Den siste kan du ikke lese. Den er unntatt offentligheten, slik de fleste dokumentene som dokumenterer bruddene på menneskerettighetene er.

Pappa lærte meg

Etter at jeg gråt foran gruppen i går kveld sendte jeg en melding til pappa. Han som er så sterk. Han som har lært meg hva rettferdighet er. Jeg ba han om å være med, fordi jeg vet at han har venner som bærer på fremmedfrykten media får legge frem uten opprop. Jeg vet han av og til også har kjent på frykten for andre mennesker som ikke kommer fra det landet han selv har vokst opp i. Og det er lov.

Jeg føler meg tryggere i Palestina enn jeg gjør i Norge. Og jeg er helt enig. Det er rart. Men følelsen av å være med det folket som står sammen er sterkere enn noen politistyrker. Følelsen av å bli inkludert er bedre enn den hvor du helst ikke vil sitte ved siden av en du ikke kjenner på bussen. Jeg føler meg som en palestiner når jeg er her nede.

Både når jeg røyker vannpipe, spiser Falafel og drikker arabisk kaffe på parkeringsplassen utenfor fødekirka – der Jesus en gang ble født.

IMG_3646
Meldingen jeg sendte pappa like etter debriefingen. Skjermbilde hentet fra Messenger.

Pappa. Takk for at du lærte meg om det å se hva som er rett og galt. Hva man skal tenke for å være sikker på at man ikke har tatt feil. Jeg har brukt alle hjelpemidlene og jeg har gitt meg selv en lovnad om at jeg ikke skal tvinge noen til å mene det jeg mener. Jeg skal være åpen for at jeg kan ta feil – men jeg kommer aldri til å snu på det faktaene sier.

Vi kan godt diskutere, også meg og deg pappa, men da må du faktisk lese statistikkene og ikke bare anta. Du må gi meg tallene og hvem som har skrevet dem. Det er både palestinske og israelske luringer som vil si noe som ikke stemmer, akkurat som det er slike av meg og deg.

Kjære Baha

Baha, du sa jeg ikke skulle føle håpløshet. For hvis jeg gjør det, hvem skal da holde på håpet? Jeg lover deg, jeg skal gi alt. Men av og til må jeg også føle på de vanskelige tingene. De tingene som gjør så inderlig vondt. De tingene som er så urettferdig. Som du ser skjer. Og noen gang også blunder øynene for.

Jeg ber til Gud. La rettferdigheten seire. Hvis du finnes, ber jeg deg om å styrke håpet til de som trenger det. Og jeg ber deg, Gud. Ta av bindet foran øynene på det internasjonale samfunnet.

Kjære Baha. Kjære palestinere. Jeg lover å ikke miste håpet.

 

 

 

 

 

Hullene fra Utøya i Palestina

Med bombe i hånden, fred i øynene

Av Nora Chayed,
Politisk nestleder i AUF i Vest-Agder

Du våkner opp, du hører høylytt gråting. Du går ut fra de tynne leilighetsveggene dine, naboens hus er i flammer. Flere av naboene er ute for å hjelpe familien, selv om alle vet at de hverken kan kontrollere eller hjelpe dem. De har fått beskjed av soldatene med de store maskingeværene om å forlate plassen, for staten – som ikke er din egen en gang, trenger den.  Naboene dine må enten betale for at soldatene raserer huset deres, noe som kan skje når som helst. To dager, fire måneder eller ti år. Andrevalget er å brenne det ned selv. Naboene dine lever under fattigdomsgrensa sammen med 64% av de andre fra byen din, det eneste alternativet er å se sitt eget hus brenne opp.

DSC00437
Skogen bak bildet var en gang en stor palestinsk landsby. Israelske myndigheter har utslettet den, sammen med hundretalls andre. Bildet viser hvordan det en gang var. Foto: Kai Steffen Østensen

Etter å ha hjulpet med brannen, går du til sengs igjen. Du våkner opp, tidlig, for du skal på jobb fire kilometer bortenfor der du bor. På de kilometerne må du gjennom flere sikkerhetskontroller. Du møter opp flere timer før jobb. Du småprater med de i køen din. Noen mennesker sniker foran deg, men du har ikke krefter til å kommentere det. Personen ved siden av deg skjeller ut de små damene som snek seg foran dere. Du går gjennom gitrene. Legger alt som kan ligne på metal i kassen, sammen med sekken og skoene dine. Du ser fram på kontrollørene. Noen turister bak deg snakker om at det føles ut som et fengsel. Du går fram og det piper. Og det piper så høyt at alle hører det. Dette har du ikke tid til. Fire, store karer med store maskingeværer kaller deg ting, trakasserer deg, før de så sjekker deg. Du har ingenting på deg som de kan ta deg for. Turisten bak går forbi kontrollen, hun piper, går tilbake og gjennom, hun piper gjentatte ganger, likevel blir hun ikke sjekket. De sier ha en fin dag og smiler til henne.

Etter en lang dag på jobb (der du dessuten tjener halvparten av hva en annen del av befolkingen gjør) går du gjennom alle kontrollene igjen. Fengslet som de uvitende turistene snakket om.

DSC00194
Muren deler deg fra de andre. Du er født til at dette er hverdagen. Det er helt vanlig at du ikke er god nok til å få reise rundt. Til å kjenne på frihetene. Foto: Kai Steffen Østensen

Du bor hos din bestemor, hun er syk. Hun har kreft og er i 57 år. En gang hadde hun en sprudlende sjel, nå er hun tom i blikket uten håp. Du må sende en forespørsel om at hun trenger behandling, til staten du ikke har knytting til, kun fordi dere er dem dere er. Du aner ikke hvor lang tid det tar før du og din bestemor får svar. Kreften sprer seg i kroppen hennes, den er sterk, i motsetning til deg.

Du går på gata, nervøs, men sikker. Du er atten, livet ditt er ødelagt, du har gitt opp. Du går ned hovedgata. Sjekker at militæret ikke følger med. Du har mistet alt, retten til å være det mennesket du er. Du leter etter ting. Det gjør vondt, ingenting spiller noen rolle lenger. Mennesket i deg er uansett borte. Det eneste som brenner i deg er hevn. Du kjenner på bomben i hånda, alt håp er borte.

_________

Dette er virkeligheten for mange palestinere i de israelsk okkuperte områdene. De opplever rå trakassering som det ikke går å beskrive. De blir tvunget til gå gjennom store sikkerhetskontroller, men det er kun om du er heldig. Svært få palestinere har tillatelse til å kunne krysse byene, selv om det er deres eget land. Man mister nærmest retten til å kunne bli frisk, ved mindre du er heldig og israelske myndigheter er kjappe.

DSC00276
Alle kjenner Ali. Han er en afro-palestiner som bor i gamlebyen i Jerusalem. Han er en av de som vet hva det betyr å være fanget for livet. Han har vært 11 år i fengsel. Foto: Kai Steffen Østensen

Før du anklager meg for å støtte krig, bombing eller skyting så vil jeg at du skal stoppe litt opp. Jeg forstår ikke og kunne aldri oppfordret noen til å kunne gjøre noe som kunne drept et menneske, uansett hvilke menneskegruppe man snakker om. Men jeg kan si med hånden på hjerte, jeg kan forstå at enkelt mennesker faktisk gjør det. Palestinerne med hjemmelagde bomber i hendene VS sionistene i Israel med et rasistisk rettssystem, maskingevær og verdensøkonomiens sarkastiske støtte. Som sagt støtter jeg ikke drap, men jeg forstår hvorfor de skjer. Israel tjener på at palestinerne lider, både innenfor og utenfor Vestbredden og Gazastripen. Palestinerne mister retten til å kunne være mennesker i sitt eget land og i Israel.

Jeg har sett og lært mye på veldig kort tid. Jeg gruer meg til resten, men jeg er klar Palestina. Jeg vil høre deres historier.

Med bombe i hånden, fred i øynene

Der frihet og okkupasjon bor vegg i vegg

Av Elida Kalvik

”Det er viktig å huske at det er alltid to sider av en sak, Elida.” Det var noe av det siste pappa sa til meg før jeg dro til dette omdiskuterte landet. Dette landet som står i stor kontrast til det landet jeg kommer fra. Hvor frihet og okkupasjon bor vegg i vegg. Hvor innbyggere blir undertrykt og trakassert som en del av hverdagen. Jeg skal være helt ærlig med deg pappa, det er vanskelig å se begge sidene av en konflikt som er så urettferdig som den mellom Israel og Palestina.

Elida 2

På flyplassen ble vi hentet av en buss som skulle ta oss med til hotellet i Betlehem. Klokka var ni på kvelden så det var ganske mørkt, men lyst nok til at jeg kunne se hva som var rundt oss. Det var som å kjøre fra flyplassen i Alicante til bestefar sitt hus i Santa Pola. Man skulle tro vi fortsatt var i Europa. Det var ikke før vi passerte Berlinmuren 2.0 at det slo meg hvor vi egentlige hadde kommet til, nemlig Palestina. Vi kjørte forbi et hus hvor det sto et par israelske militærmenn på verandaen. Som om ikke det var sykt nok i seg selv, så bar de på store maskingevær, og jeg kjente at jeg ble skikkelig satt ut. Jeg er fullt klar over at det israelske militæret er bevæpnet og går rundt i gatene, men det å oppleve det på nært hold er virkelig noe helt annet!

Elida 3

Vi har nå vært i Palestina i fire dager og jeg er helt forelska i dette landet. Jeg har aldri møtt noen så imøtekommende og gjestfrie mennesker. Med all den elendigheten palestinerne opplever skulle man ikke tro det var mulig! Flere av guidene våre har fortalt hva det er som holder dem gående – håp. Et håp om at okkupasjonen og undertrykkelsen vil ta slutt og at apartheidregimet faller. Et håp om at folk skal få opp øynene og se hva som virkelig skjer her i dette landet. Slik som i både Tyskland og Sør-Afrika. Jeg vet at mange er uenige i valget av ordet apartheid. Det forstår jeg, for det som skjer i Israel-Palestina er langt verre! Jeg blir ordentlig kvalm av hvordan israelerne behandler palestinerne. Det er direkte diskriminering og avhumanisering. Hva som gjør det enda verre er hvordan den vestlige delen av verden, inkludert Norge, gir bistand til denne ulovlige okkupasjonen. Vi bidrar til at utryddelsen av det palestinske folk fortsetter. Jeg fatter det virkelig ikke! Er det virkelig mulig å være så blind at man forsvarer direkte brudd på grunnleggende menneskerettigheter?

Der frihet og okkupasjon bor vegg i vegg

Unnskyld jøder. Det var ikke meningen.

Av Kai Steffen Østensen
Folkevalgt politiker

På lørdag reiser jeg ned igjen. Ned til landet jeg har kalt paradiset i helvete. Og aldri før har jeg truffet så godt. De stadige nyhetsoppslagene florerer. Israelere økset ned. Palestinere skutt liggende. Det er som jeg har sagt hver gang jeg innleder diskusjonen på konflikten i det herjede Midtøsten. Saken har en side som er gal. Og en siden som er verre enn den andre. Ingen av dem kan smykke seg med et plettfri vandel. Likevel er styrkeforholdene så fatale at man fort skjønner hvem som er Goliat, og hvem som er David. Hvem som styrer konflikten og hvem som følger makthaveren slavisk. Hva annet skal man gjøre?

image                  En sliten 20-åring forrige påske. Det er meg. Foto: Morten Ekeland

 

Sist gang skrev jeg om mannen som rørte meg med sin hjerteskjærende historie og sitt tomme blikk. Et blikk jeg aldri har sett siden. Et blikk jeg vet med meg selv at jeg ikke vil få møte igjen. Det til tross for at jeg har møtt overlevende etter terrorangrepet på arbeiderbevegelsen 22. juli. Til tross for møtet med eks-fanger og torturerte kvinner i et murkott i hovedstaten El Aaiún. I Vest-Sahara. Eller etter møtet med unge gutter som har flyktet fra krigen i Syria. Hashem Azzeh ble for meg symbolet på det vonde. Men også på håpet. I dag er han død. Død fordi urettferdigheten tok knekken på han. En død mange av mine venner har sett i øynene. Palestinere. Israelere. AUF-ere.

For en som er kristen er landet jeg reiser tilbake til hjertet av Bibelen. Landet er ikke bare viktig for meg. Det er viktig for jøder. Muslimer. Det er viktig for ateister. Religionenes fødested. Sivilisasjonens fødested. Ja. Det har skjedd så mye i det omstridte området i utkanten av Østen. Noen vil kalle det hjertet av Midtøsten. Bare et steinkast unna Europa. Så nært, men likevel så fjernt. Lands politiske styringer etter egne overbevisninger som for meg ligger langt unna det jeg selv tror på, de verdiene jeg selv legger til grunn. Jeg vet det høres arrogant ut, med et snev av vestlig hegemoni, og at det er egoistisk å si. Jeg skjønner det, men etter en sommer hvor terrorangrep etter terrorangrep i glidende overganger har vist sitt onde ansikt har jeg bare fått nok. Det er noe vitterlig galt – spesielt når det er menneskerettighetene som legges til hoggs. Eller for den saks skyld en gammel prest i en fransk kirke.

De universale menneskerettighetene er vedtatt av FN. De rettighetene som for mange land bare er en formalitet, men for Europa har blitt byggesteinen i demokratiet. Ja, det er å male bilde rosenrødt. Afrikanske land, asiatiske land, amerikanske land. De alle har gjort det – og de gjør det hver eneste dag. Men for en 21 år gammel norsk gutt blir avstanden så stor når de plassene du tidligere har vært på ferie, nå er historien om de menneskene som brutalt ble skutt, kjørt eller økset ned. I Frankrike. Tyskland. USA. I Palestina.

1. april i fjor skrev jeg på denne bloggen om mitt aller første møte med konflikten som skulle vise seg å bli et ankepunkt for de verdiene jeg står for. MIFF introduserte meg for deres synspunkter. Jeg tok dem, tygget på dem og lot dem ligge i munnen min for å bli kjent med dem. Etter hvert skjønte jeg at organisasjonen som sier de ønsker fred, snakker om noe annet enn den freden jeg kjenner til. Hver eneste gang jeg lytter til den enkle retorikken de bruker for å sette ulike mennesker opp mot hverandre, som at det hele er en lek, gjør meg kvalm. Det er ikke to ulike grupper mennesker i harnisk mot hverandre. Det er mennesker i ren frustrasjon, på begge sidene av muren, som føres bak lyset av en maktkåt elite i Israel. En elite som ønsker seg sitt eget kalifat – bare for jøder.

Og nå skal jeg unnskylde meg. Ikke fordi jeg kalte muren som skiller palestinere fra palestinere for Berlinmuren 2.0. Det mener jeg enda. Ikke fordi jeg, med mange andre, påstår at Palestina utsettes for grov apartheid når vannforsyningene, landområdene og rettighetene styres ene og alene av israelske myndigheter – det til tross for at Osloavtalen legger til grunn et delt ansvar på de tre ulike områdene; A, B og C.

11091340_10204975916732038_2921585741694001175_n            Israelske bosetninger. Eller kolonier i andres land. Foto: Åsmund Mjåland

 

Men jeg skal unnskylde meg ovenfor jøder. Jeg er lei meg for at jeg i innlegget forrige påske tok dere under en kam. Det var feil og heller aldri meningen. Jeg har siden den gang hatt lyst til å skrive noe. Men maktesløsheten man møter på MIFFs sider, hvor dommen er gitt før du selv i det hele tatt har klart å reise hjem, gjorde at jeg tok et steg tilbake og følte på hele situasjonen en gang til. Hadde jeg gjort noe galt? Var jeg så ille som de ville fremstille meg. Var jeg virkelig en jødehater?

Svaret er nei.

Jeg er ikke en jødehater – og langt derifra. Jeg elsker mennesket, og jeg elsker religionens fine kjerne. Både jødedommen, og min egen. Kristendommen. Derfor vil jeg på vegne av meg selv beklage for at jeg brukte jøder, der det skulle stå israelske myndigheter. Jeg vil beklage til den vanlige jøde for at jeg brukte deg, istedenfor de ekstreme sionistene. For det var de jeg ville skrive om. Det er de som gale. Sinnsyke. Og det er de som er ekstreme. Å argumentere ene og alene ut ifra et jødisk syn på hva som er rett og galt, er jo akkurat det samme vi kritiserer jihadistene og IS for. Eller Arafats såkalte barnebombere. Det er jo ikke sånn at kun muslimer er ekstreme. Vi har det også av kristne. Mange. Så alt for mange.

På lørdag starter turen igjen. Jeg skal på nytt besøke et land i kaos. Et land hvor håpet hver eneste dag slukes av israelske kolonier FN ved flere anledninger har kritisert. Et land hvor blokader er mer kjent for barn enn drømmen om det å få jobbe med hva en selv vil. Det kan de jo ikke. Fordi de er en trussel for israelske myndigheter – og det er også derfor barn fengsles.

På lørdag skal jeg igjen besøke venner i Palestina – ja hvis grensevaktene slipper meg inn.

Den neste uken skal jeg besøke de som hver dag arbeider for at håpet ikke skal slukkes, for at frustrasjonen ikke skal ta dem og for at verden skal bli et finere sted. Både israelere og palestinere. Mennesker som har de samme verdiene som meg.

Jeg skulle ønske jeg kunne møte Hashem igjen. Men denne gangen har brutaliteten også tatt hans liv. Et liv jeg aldri vil glemme.

Hashem
Hashem. Mannen som gav meg inntrykket jeg aldri glemmer. Foto: Åsmund Mjåland

 

Unnskyld jøder. Det var ikke meningen.

Ta meg med tilbake til Palestina!

Av Jorunn Aanensen Kalvik

Jeg sitter her og gråter. Og jeg husker at palestinerne sa til meg at vi ikke trenger å gråte for dem. Jeg kan ikke hjelpe for det. Det er tre måneder siden vi kom hjem fra Palestina. Faktisk er det det. Men jeg sier enda – og jeg føler det på kroppen – at det er som om jeg ikke er kommet hjem fra Palestina enda.

Du har kanskje hørt noen si at man ikke fullt kan forstå situasjonen til palestinerne uten å ha besøkt dem i deres hjemland. Det tror jeg er sant. Og når jeg nå har vært hjemme i tre måneder har jeg prøvd å gjøre det eneste som palestinerne vi møtte ba meg om å gjøre: vær en stemme for oss, fortell hva du har sett og opplevd.

Jeg har deltatt på markering av den palestinske fangedagen i april, gått i 1.mai – tog under Palestinakomiteens paroler, deltatt på markering av Nakbaen i mai, vært intervjua i media og fortalt om hva vi har opplevd, lagt meg ut med MIFF (Med Israel For Fred) fordi jeg har forsøkt å fortelle om den virkeligheten jeg har opplevd – som ikke er propaganda – snakka med venner, kjente og ukjente om det jeg har opplevd – og vært overraska over at de ikke er lei av det jeg forteller, men tvert i mot viser stor interesse for å høre og lære. Jeg har skrevet leserinnlegg om mulighetene for å konsentrere seg om skole Palestina. Jeg deltok på markering mot Stortingets slette votering da Norges anerkjennelse av Palestina likevel ikke ble realisert. Og for en trist dag det var da Norge sa nei til denne så viktige anerkjennelsen!

Jeg har akkurat opplevd å delta på den solidariske, og først og fremst symbolske, markeringa av 8. juli her i Norge – hvor vi sto på stand og lot forbipasserende få tegne et hus eller bygge et hus i Lego. For å vise at de sympatiserer med befolkninga i Gaza som ett år etter krigsutbruddet fremdeles ikke har noe hjem å gå til. Det har ikke vært noen gjenoppbyggelse der. I august planlegger vi en ny aksjon for å følge opp en aksjon igangsatt etter krigen i fjor – i fjorårets aksjon ble det samla inn penger til et sykehus i Gaza. Aksjonen i fjor het «Godtfolk for Gaza», i år har den tittelen «Godtfolk glømmer ikke Gaza» og handler om gjenoppbygging.

Ja, jeg tror jeg er med på å gi palestinerne en stemme. Men jeg må tilbake. På en aller annen måte må jeg ned igjen. Jeg er ikke ferdig med oppholdet der nede. Jeg har mer jeg ønsker å utrette. Morten, som også var med på påsketuren til Palestina/Israel sier at det spørs om ikke jeg kan gjøre mest for palestinerne her hjemmefra, tross alt. Jeg ser det, at det nok er sant.

Men jeg får ikke ro i sjelen. Jeg må tilbake. Ta meg med tilbake. Til Palestina.

GruppebildeReisefølget påska 2015

Fangedagen

Markering av den palestinske fangedagen 17. april 2015

MIFF

Reaksjoner på MIFFs side etter å ha forsvart opplevelsene mine i Palestina.

Artikkelbilde

Artikkel i skolelederbladet «Skolelederen».

Anerkjenn Palestina

Markering av at vi ikke aksepterer Stortingets og regjeringens passivitet overfor Israels okkupasjon og undertrykkelse av det palestinske folket.

Ett år siden Gaza

#ByggGaza #OpphevBlokaden #BoikottIsrael

8.juli 2015, ett år siden krigen i Gaza starta i 2014.

Ta meg med tilbake til Palestina!