Skrevet av Dennis B. Torkelsen,
Fylkesleder i AUF i Vest-Agder
10. mai 1994 er dagen hvor apartheiden falt. Endelig holdt Sør-Afrika frie valg for alle borgere, hvor Nelson Mandela ble valgt som landets første svarte president. Endelig skulle rettferdigheten seire, folket var likeverdige uansett hudfarge, og man skulle leve i fellesskap. Selv om Norge var treige til å bidra i kampen mot apartheid, så var meldingen klar og tydelig; «aldri mer Apartheid»! Hvordan har det seg da, at vi den dag i dag bruker milliarder av kroner på å finansiere det?
Okkupasjon og apartheid, ikke «konflikt»
Den siste uken har jeg tilbragt i Palestina og Israel. Sett. Lært. Opplevd og følt. Jeg har sett hvordan palestinere blir diskriminert og splittet, mobbet og trakassert. Jeg har innsett at jeg som bor i Norge, har flere rettigheter i Palestina enn palestinerne som bor der selv, uansett om de bor i Palestina, Israel, Gaza eller Jerusalem. Jeg har hørt og sett hjerteskjærende historier om massakre og ødeleggelser av hele landsbyer. Og hvis det er en ting jeg har forstått, så er det at dette ikke er en konflikt!
Dette er en okkupasjon, det er undertrykkelse, det er apartheid på sitt verste. Men det vil jo selvsagt ikke Israel at du skal fokusere på. De vil at du skal tenke at dette er en uenighet, en konflikt – en krig mellom to folkeslag, to religioner hvor begge er like ille.
For rundt en månedstid siden ble to palestinere skutt, hvor en ble drept. Hvorfor det? Jo, fordi de kjørte i en voldsom fart, rett mot israelske soldater. Fra israelsk side var jo selvfølgelig skuddene klart og tydelig selvforsvar. For soldatene sier jo at de gjorde dette ettersom at palestinerne planla å angripe dem. Men så kommer det store spørsmålet, skal man alltid ta det man hører for god fisk? Det er kanskje enda viktigere å stille seg det spørsmålet når det alltid er okkupanten vi får høre fra, og aldri de okkuperte palestinerne. For selv om israelske styrker sier at dette er i selvforsvar betyr det ikke alltid at det er det.
For et par dager siden satt et par kamerater av meg på med en palestiner fra Betlehem. De hadde nettopp vært på en konsert sammen og spist mat etterpå. De skulle nå bort til han for å spise dessert. De snakket sammen om alt og ingenting, og ante ingen fare. Plutselig, ved neste sving, sto det åtte israelske soldater. De var klare, siktet på bilen med nordmenn i, og lot dem etter hvert passere videre. Når mine venner så spurte palestineren om hva som nettopp hadde skjedd, forklarte han at de ofte pleide å gjøre slikt, og hvis de mente noen virket truende, så skjøt de.
Disse to historiene, en fra undertrykkerne og en fra de undertrykte, viser veldig godt hvordan Israel kan få fortsette å holde den ulovlige okkupasjonen ved like. Det er de som får bestemme, ikke hva som er sant og hva som er fakta, men hva vi tror er sant og hva vi tror er fakta. De får bestemme at dette ikke skal høres ut som undertrykkelse eller diskriminering, men som to sider som kjemper mot hverandre i en krig. Men ikke la dere lure, dette er ingen krig, dette er en okkupasjon.
Norge betaler for israelsk apartheid
Det er nok mange som lurer på hvordan jeg våger å kalle Israel for en apartheidstat. Ordet er så kraftig, så tungt. Israel er jo det eneste demokratiet i Midtøsten tenker du, de kan jo ikke være en apartheidstat. Men før jeg forteller om det jeg har opplevd som gjør meg skråsikker på at Israel er en apartheidstat, husk på det som jeg skrev tidligere, at når undertrykkeren får bestemme hva som vi skal tro er sant, da er det ikke rart at vi ser på Israel som siviliserte og demokratiske, istedenfor å forbinde dem med okkupasjon og apartheid.
Noe av det som sjokkerte meg mest, var at det ikke finnes noe som heter israelsk nasjonalitet. Du har statsborgerskap, men ikke nasjonalitet. Men du har jødisk nasjonalitet, som betyr at selv om du som palestiner har vokst opp og bodd i Israel hele livet ditt, har du juridisk sett ingen nasjonalitet. Hvorfor er dette så ille? Jo, siden palestinerne, som ikke er jødiske ikke samme juridiske rettigheter. Det finnes 50(!) lover som diskriminerer palestinerne som bor i Israel fordi de ikke er jødiske.
De påvirker mulighet til arbeid, muligheten til å bosette, til å bevege seg fritt. De sørger for forskjellig behandling av rettssystemet. Palestinere får heller ikke nok vann daglig, mens israelere får mye mer. Hvis du bor i Jerusalem så har du ikke en gang et statsborgerskap. Du er en som kun er bosatt i Israel, og hvert 10. år må du fornye retten din til å bo i Jerusalem. Mange mister da retten, ettersom at det er mange sære og vanskelige krav som stilles for å kunne få lov til å fortsette å bo i Jerusalem. Det ender fort opp med at du må betale for at Israelske myndigheter river ned huset ditt, eller at du må gjøre det selv, kun for å slippe å bli bankerott.
Palestinske barn og jødiske barn går heller ikke på samme skole grunnet disse lovene. Går de på samme skole som barn, kan de fort lære å kjenne hverandre og få en større forståelse for hverandres syn på historien og kultur. Skal sionistbevegelsen overleve er de avhengige av at det ikke skjer. De er avhengige av at jøder og palestinere holdes adskilt. Derfor forbyr israelske myndigheter sine egne innbyggere å besøke områdene hvor palestinerne har selvstyrerett, de har egne veier og skoler, egne bosetninger som kun er for jøder, de har «checkpoints» som gjør at en fem minutters gåtur fort kan ta opptil fem timer for palestinerne, og de har en svær mur som separerer jøder og palestinere, og som stenger dem inn – akkurat som et gigantisk fengsel.
Så jeg synes ikke det er vanskelig å kalle Israel for en apartheidstat, fordi det er sannheten. Man kan mene hva man vil. Man kan tro det man vil. Men fakta vil for alltid være fakta, uansett hvor mye en skulle ønske at det ikke var så. Og det jeg kanskje synes gjør mest vondt av alt, er at Norge bidrar ved investere milliarder av kroner i Israel. For fakta er at siden 2011 til 2014 har norske myndigheters investeringer i israelske statsobligasjoner økt fra 199 millioner kroner over 8 milliarder, og Statens pensjonsfond utland investerer 66,8 milliarder norske kroner i 43 selskaper som bidrar til brudd på folkeretten og menneskerettighetene i Palestina. Og alt dette gjør vi, selv om vi sa aldri mer apartheid.
Okkupert uke 