Med bombe i hånden, fred i øynene

Av Nora Chayed,
Politisk nestleder i AUF i Vest-Agder

Du våkner opp, du hører høylytt gråting. Du går ut fra de tynne leilighetsveggene dine, naboens hus er i flammer. Flere av naboene er ute for å hjelpe familien, selv om alle vet at de hverken kan kontrollere eller hjelpe dem. De har fått beskjed av soldatene med de store maskingeværene om å forlate plassen, for staten – som ikke er din egen en gang, trenger den.  Naboene dine må enten betale for at soldatene raserer huset deres, noe som kan skje når som helst. To dager, fire måneder eller ti år. Andrevalget er å brenne det ned selv. Naboene dine lever under fattigdomsgrensa sammen med 64% av de andre fra byen din, det eneste alternativet er å se sitt eget hus brenne opp.

DSC00437
Skogen bak bildet var en gang en stor palestinsk landsby. Israelske myndigheter har utslettet den, sammen med hundretalls andre. Bildet viser hvordan det en gang var. Foto: Kai Steffen Østensen

Etter å ha hjulpet med brannen, går du til sengs igjen. Du våkner opp, tidlig, for du skal på jobb fire kilometer bortenfor der du bor. På de kilometerne må du gjennom flere sikkerhetskontroller. Du møter opp flere timer før jobb. Du småprater med de i køen din. Noen mennesker sniker foran deg, men du har ikke krefter til å kommentere det. Personen ved siden av deg skjeller ut de små damene som snek seg foran dere. Du går gjennom gitrene. Legger alt som kan ligne på metal i kassen, sammen med sekken og skoene dine. Du ser fram på kontrollørene. Noen turister bak deg snakker om at det føles ut som et fengsel. Du går fram og det piper. Og det piper så høyt at alle hører det. Dette har du ikke tid til. Fire, store karer med store maskingeværer kaller deg ting, trakasserer deg, før de så sjekker deg. Du har ingenting på deg som de kan ta deg for. Turisten bak går forbi kontrollen, hun piper, går tilbake og gjennom, hun piper gjentatte ganger, likevel blir hun ikke sjekket. De sier ha en fin dag og smiler til henne.

Etter en lang dag på jobb (der du dessuten tjener halvparten av hva en annen del av befolkingen gjør) går du gjennom alle kontrollene igjen. Fengslet som de uvitende turistene snakket om.

DSC00194
Muren deler deg fra de andre. Du er født til at dette er hverdagen. Det er helt vanlig at du ikke er god nok til å få reise rundt. Til å kjenne på frihetene. Foto: Kai Steffen Østensen

Du bor hos din bestemor, hun er syk. Hun har kreft og er i 57 år. En gang hadde hun en sprudlende sjel, nå er hun tom i blikket uten håp. Du må sende en forespørsel om at hun trenger behandling, til staten du ikke har knytting til, kun fordi dere er dem dere er. Du aner ikke hvor lang tid det tar før du og din bestemor får svar. Kreften sprer seg i kroppen hennes, den er sterk, i motsetning til deg.

Du går på gata, nervøs, men sikker. Du er atten, livet ditt er ødelagt, du har gitt opp. Du går ned hovedgata. Sjekker at militæret ikke følger med. Du har mistet alt, retten til å være det mennesket du er. Du leter etter ting. Det gjør vondt, ingenting spiller noen rolle lenger. Mennesket i deg er uansett borte. Det eneste som brenner i deg er hevn. Du kjenner på bomben i hånda, alt håp er borte.

_________

Dette er virkeligheten for mange palestinere i de israelsk okkuperte områdene. De opplever rå trakassering som det ikke går å beskrive. De blir tvunget til gå gjennom store sikkerhetskontroller, men det er kun om du er heldig. Svært få palestinere har tillatelse til å kunne krysse byene, selv om det er deres eget land. Man mister nærmest retten til å kunne bli frisk, ved mindre du er heldig og israelske myndigheter er kjappe.

DSC00276
Alle kjenner Ali. Han er en afro-palestiner som bor i gamlebyen i Jerusalem. Han er en av de som vet hva det betyr å være fanget for livet. Han har vært 11 år i fengsel. Foto: Kai Steffen Østensen

Før du anklager meg for å støtte krig, bombing eller skyting så vil jeg at du skal stoppe litt opp. Jeg forstår ikke og kunne aldri oppfordret noen til å kunne gjøre noe som kunne drept et menneske, uansett hvilke menneskegruppe man snakker om. Men jeg kan si med hånden på hjerte, jeg kan forstå at enkelt mennesker faktisk gjør det. Palestinerne med hjemmelagde bomber i hendene VS sionistene i Israel med et rasistisk rettssystem, maskingevær og verdensøkonomiens sarkastiske støtte. Som sagt støtter jeg ikke drap, men jeg forstår hvorfor de skjer. Israel tjener på at palestinerne lider, både innenfor og utenfor Vestbredden og Gazastripen. Palestinerne mister retten til å kunne være mennesker i sitt eget land og i Israel.

Jeg har sett og lært mye på veldig kort tid. Jeg gruer meg til resten, men jeg er klar Palestina. Jeg vil høre deres historier.

Advertisements
Med bombe i hånden, fred i øynene

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s