Hullene fra Utøya i Palestina

Jeg er så sinnsyk tom. Hodet følger slavisk med gruppa. Spørsmålene jeg stiller går i repeat. Øynene lukker seg. Jeg klarer ikke å holde dem oppe. Jeg er sliten. Virkelig. Og for første gang kjenner jeg på håpløsheten.

DSC00199
Baha foran okkupasjonsmuren i Betlehem. Foto: Kai Steffen Østensen

Baha, min nye palestinske venn, spurte meg i går som en del av debriefingen hvordan jeg hadde det? Og vet du hva, Baha. Jeg skal gi deg svaret jeg ikke klarte å gi deg i går. For i går tok tårene meg. Klumpen i halsen satt seg og jeg klarte ikke å forklare deg hva jeg mente. For første gang ble ordene mine knappe. Vanligvis snakker jeg mer enn jeg burde. I går tok tomheten meg igjen.

22. juli i veggene

Du tok oss med på rundtur i flyktningleiren Aida i Betlehem. Og det er ikke som mange av dere tror. Flyktningene bor ikke i et eget område med FN-hjelp, fredsbevarende styrker eller vannforsyninger de kan bade i. Nei. De bor i Betlehem. I en storby. Som en egen bydel hvor porten har en stor nøkkel over seg. Nøkkelen er symbolet på nøkkelen de låste sitt eget hus med. De har enda en drøm om å få reise hjem til huset sitt, ja hvis det enda eksisterer. Det vet de ikke, fordi muligheten til å gå utenfor muren ikke finnes. Trolig er minnene jevnet med jorden. Slik som de hundrevis av andre landsbyene Israel, uten støtte i internasjonal lov, har rasert og knust. I bydelen de nå er bosatt i må de passe seg for nabolandets styrker som også patruljerer deres land. Det bor palestinere over og under dem. Flest mulig er samlet sammen på minst mulig areal.

Baha. Du viste oss FN-skolen barna gikk på. En murkloss i en død by med levende mennesker. De fargerike dørene vi gikk forbi i de smale gatene viste håpet om en gang å få være lykkelige. Den store murklossen midt i håpet var så kald. Den hadde ingen vinduer. Eller jo, men de var murt igjen. FN kaller det sikkerhet. Du, Baha, du kalte det tomme lovnader om å ikke bli drept. Og det er det jo. Hvordan skal en tanksrakett kunne stoppes av litt betong?

DSC00224
Hullene fra flyktningleiren Aida med mål om å drepe uskyldige barn. Foto: Kai Steffen Østensen

Da du fortalte hvordan israelske soldater fra murens vakttårn skøyt på palestinske barn fikk jeg frysninger på ryggen. Jeg så kulehullene, og jeg har hørt det fra flere. Også troverdige kilder som FN. Det var en grunn til at murvinduene ble fylt igjen med betong. Det ødela hele skuddlinja. Da jeg så hullene i veggen, Baha, stoppet jeg opp og så på himmelen. Jeg presset tårene tilbake. De som kom da jeg besøkte Utøya for første gang. Det var akkurat de samme hullene som var der. Og de er der enda. I Hegnhuset. Det nyeste huset. Og også det fineste. Pålene som løfter taket viser de som drømte. De som aldri gav seg. Hullene i veggen på den palestinske flyktningeskolen minnet meg om uskyldige barn som ble drept fordi de trodde på noe.

Da jeg fortalte deg at jeg kunne forstå hva som skjedde, fordi mine venner selv en gang sprang fra kulene, fikk du frysninger. Du som har opplevd okkupasjonens verste ansikt i over tretti år, ble berørt av det du hver eneste dag leser om og føler på. Døden. Døde barn. Døde håp.

Barn råtner levende

 Ja, for om du er uenig med meg eller ikke i saken om Palestina og Israel, kan du ikke skyve under en stol at det som skjer er kvalmt. Det er ren apartheid, og israelske likeså som palestinske organisasjoner dokumenterer det hver dag. FN har varslet ved flere hold at Israel har brutt internasjonale lover, likevel sitter verdenssamfunnet stille og ser unge mennesker råtne bak muren. Noen levende og noen døde.

Jeg vet jeg snakker mer om den ene siden, enn det jeg gjør om den andre. Og det er en enkel forklaring på det – og nei, det handler ikke om at jeg er ekstremist eller populist. Jeg vil tørre å påstå at jeg er en ung gutt med beina planta på jorda. Forklaringen er maktforskjellen. Jeg har aldri sagt at Palestina har rent mel i posen, men den strategiske, politiske og økonomiske apartheiden som skjer under okkupasjonen av det som alltid har vært Palestina er grov. Virkelig.

DSC00223.jpg
Muren som deler mennesker fra mennesker. Foto: Kai Steffen Østensen

Ikke bare er det ulike måter å finansiere ulike velferdsgoder på. Okkupasjonen er så gjennomtenkt at man splitter palestinere fra hverandre for å sette dem opp mot hverandre. Og igjen. Du tror meg nok ikke før du selv ser det. Derfor vil jeg invitere en hver av dere som mener dere har sett det, fordi dere var i Israel, om å bli med ned en gang til. Du som har lest alle rapporter, jeg vil be deg om å også lese de fra palestinsk side. De fra FN. De fra TIPH. Nei vent litt. Den siste kan du ikke lese. Den er unntatt offentligheten, slik de fleste dokumentene som dokumenterer bruddene på menneskerettighetene er.

Pappa lærte meg

Etter at jeg gråt foran gruppen i går kveld sendte jeg en melding til pappa. Han som er så sterk. Han som har lært meg hva rettferdighet er. Jeg ba han om å være med, fordi jeg vet at han har venner som bærer på fremmedfrykten media får legge frem uten opprop. Jeg vet han av og til også har kjent på frykten for andre mennesker som ikke kommer fra det landet han selv har vokst opp i. Og det er lov.

Jeg føler meg tryggere i Palestina enn jeg gjør i Norge. Og jeg er helt enig. Det er rart. Men følelsen av å være med det folket som står sammen er sterkere enn noen politistyrker. Følelsen av å bli inkludert er bedre enn den hvor du helst ikke vil sitte ved siden av en du ikke kjenner på bussen. Jeg føler meg som en palestiner når jeg er her nede.

Både når jeg røyker vannpipe, spiser Falafel og drikker arabisk kaffe på parkeringsplassen utenfor fødekirka – der Jesus en gang ble født.

IMG_3646
Meldingen jeg sendte pappa like etter debriefingen. Skjermbilde hentet fra Messenger.

Pappa. Takk for at du lærte meg om det å se hva som er rett og galt. Hva man skal tenke for å være sikker på at man ikke har tatt feil. Jeg har brukt alle hjelpemidlene og jeg har gitt meg selv en lovnad om at jeg ikke skal tvinge noen til å mene det jeg mener. Jeg skal være åpen for at jeg kan ta feil – men jeg kommer aldri til å snu på det faktaene sier.

Vi kan godt diskutere, også meg og deg pappa, men da må du faktisk lese statistikkene og ikke bare anta. Du må gi meg tallene og hvem som har skrevet dem. Det er både palestinske og israelske luringer som vil si noe som ikke stemmer, akkurat som det er slike av meg og deg.

Kjære Baha

Baha, du sa jeg ikke skulle føle håpløshet. For hvis jeg gjør det, hvem skal da holde på håpet? Jeg lover deg, jeg skal gi alt. Men av og til må jeg også føle på de vanskelige tingene. De tingene som gjør så inderlig vondt. De tingene som er så urettferdig. Som du ser skjer. Og noen gang også blunder øynene for.

Jeg ber til Gud. La rettferdigheten seire. Hvis du finnes, ber jeg deg om å styrke håpet til de som trenger det. Og jeg ber deg, Gud. Ta av bindet foran øynene på det internasjonale samfunnet.

Kjære Baha. Kjære palestinere. Jeg lover å ikke miste håpet.

 

 

 

 

 

Advertisements
Hullene fra Utøya i Palestina

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s