Unnskyld jøder. Det var ikke meningen.

Av Kai Steffen Østensen
Folkevalgt politiker

På lørdag reiser jeg ned igjen. Ned til landet jeg har kalt paradiset i helvete. Og aldri før har jeg truffet så godt. De stadige nyhetsoppslagene florerer. Israelere økset ned. Palestinere skutt liggende. Det er som jeg har sagt hver gang jeg innleder diskusjonen på konflikten i det herjede Midtøsten. Saken har en side som er gal. Og en siden som er verre enn den andre. Ingen av dem kan smykke seg med et plettfri vandel. Likevel er styrkeforholdene så fatale at man fort skjønner hvem som er Goliat, og hvem som er David. Hvem som styrer konflikten og hvem som følger makthaveren slavisk. Hva annet skal man gjøre?

image                  En sliten 20-åring forrige påske. Det er meg. Foto: Morten Ekeland

 

Sist gang skrev jeg om mannen som rørte meg med sin hjerteskjærende historie og sitt tomme blikk. Et blikk jeg aldri har sett siden. Et blikk jeg vet med meg selv at jeg ikke vil få møte igjen. Det til tross for at jeg har møtt overlevende etter terrorangrepet på arbeiderbevegelsen 22. juli. Til tross for møtet med eks-fanger og torturerte kvinner i et murkott i hovedstaten El Aaiún. I Vest-Sahara. Eller etter møtet med unge gutter som har flyktet fra krigen i Syria. Hashem Azzeh ble for meg symbolet på det vonde. Men også på håpet. I dag er han død. Død fordi urettferdigheten tok knekken på han. En død mange av mine venner har sett i øynene. Palestinere. Israelere. AUF-ere.

For en som er kristen er landet jeg reiser tilbake til hjertet av Bibelen. Landet er ikke bare viktig for meg. Det er viktig for jøder. Muslimer. Det er viktig for ateister. Religionenes fødested. Sivilisasjonens fødested. Ja. Det har skjedd så mye i det omstridte området i utkanten av Østen. Noen vil kalle det hjertet av Midtøsten. Bare et steinkast unna Europa. Så nært, men likevel så fjernt. Lands politiske styringer etter egne overbevisninger som for meg ligger langt unna det jeg selv tror på, de verdiene jeg selv legger til grunn. Jeg vet det høres arrogant ut, med et snev av vestlig hegemoni, og at det er egoistisk å si. Jeg skjønner det, men etter en sommer hvor terrorangrep etter terrorangrep i glidende overganger har vist sitt onde ansikt har jeg bare fått nok. Det er noe vitterlig galt – spesielt når det er menneskerettighetene som legges til hoggs. Eller for den saks skyld en gammel prest i en fransk kirke.

De universale menneskerettighetene er vedtatt av FN. De rettighetene som for mange land bare er en formalitet, men for Europa har blitt byggesteinen i demokratiet. Ja, det er å male bilde rosenrødt. Afrikanske land, asiatiske land, amerikanske land. De alle har gjort det – og de gjør det hver eneste dag. Men for en 21 år gammel norsk gutt blir avstanden så stor når de plassene du tidligere har vært på ferie, nå er historien om de menneskene som brutalt ble skutt, kjørt eller økset ned. I Frankrike. Tyskland. USA. I Palestina.

1. april i fjor skrev jeg på denne bloggen om mitt aller første møte med konflikten som skulle vise seg å bli et ankepunkt for de verdiene jeg står for. MIFF introduserte meg for deres synspunkter. Jeg tok dem, tygget på dem og lot dem ligge i munnen min for å bli kjent med dem. Etter hvert skjønte jeg at organisasjonen som sier de ønsker fred, snakker om noe annet enn den freden jeg kjenner til. Hver eneste gang jeg lytter til den enkle retorikken de bruker for å sette ulike mennesker opp mot hverandre, som at det hele er en lek, gjør meg kvalm. Det er ikke to ulike grupper mennesker i harnisk mot hverandre. Det er mennesker i ren frustrasjon, på begge sidene av muren, som føres bak lyset av en maktkåt elite i Israel. En elite som ønsker seg sitt eget kalifat – bare for jøder.

Og nå skal jeg unnskylde meg. Ikke fordi jeg kalte muren som skiller palestinere fra palestinere for Berlinmuren 2.0. Det mener jeg enda. Ikke fordi jeg, med mange andre, påstår at Palestina utsettes for grov apartheid når vannforsyningene, landområdene og rettighetene styres ene og alene av israelske myndigheter – det til tross for at Osloavtalen legger til grunn et delt ansvar på de tre ulike områdene; A, B og C.

11091340_10204975916732038_2921585741694001175_n            Israelske bosetninger. Eller kolonier i andres land. Foto: Åsmund Mjåland

 

Men jeg skal unnskylde meg ovenfor jøder. Jeg er lei meg for at jeg i innlegget forrige påske tok dere under en kam. Det var feil og heller aldri meningen. Jeg har siden den gang hatt lyst til å skrive noe. Men maktesløsheten man møter på MIFFs sider, hvor dommen er gitt før du selv i det hele tatt har klart å reise hjem, gjorde at jeg tok et steg tilbake og følte på hele situasjonen en gang til. Hadde jeg gjort noe galt? Var jeg så ille som de ville fremstille meg. Var jeg virkelig en jødehater?

Svaret er nei.

Jeg er ikke en jødehater – og langt derifra. Jeg elsker mennesket, og jeg elsker religionens fine kjerne. Både jødedommen, og min egen. Kristendommen. Derfor vil jeg på vegne av meg selv beklage for at jeg brukte jøder, der det skulle stå israelske myndigheter. Jeg vil beklage til den vanlige jøde for at jeg brukte deg, istedenfor de ekstreme sionistene. For det var de jeg ville skrive om. Det er de som gale. Sinnsyke. Og det er de som er ekstreme. Å argumentere ene og alene ut ifra et jødisk syn på hva som er rett og galt, er jo akkurat det samme vi kritiserer jihadistene og IS for. Eller Arafats såkalte barnebombere. Det er jo ikke sånn at kun muslimer er ekstreme. Vi har det også av kristne. Mange. Så alt for mange.

På lørdag starter turen igjen. Jeg skal på nytt besøke et land i kaos. Et land hvor håpet hver eneste dag slukes av israelske kolonier FN ved flere anledninger har kritisert. Et land hvor blokader er mer kjent for barn enn drømmen om det å få jobbe med hva en selv vil. Det kan de jo ikke. Fordi de er en trussel for israelske myndigheter – og det er også derfor barn fengsles.

På lørdag skal jeg igjen besøke venner i Palestina – ja hvis grensevaktene slipper meg inn.

Den neste uken skal jeg besøke de som hver dag arbeider for at håpet ikke skal slukkes, for at frustrasjonen ikke skal ta dem og for at verden skal bli et finere sted. Både israelere og palestinere. Mennesker som har de samme verdiene som meg.

Jeg skulle ønske jeg kunne møte Hashem igjen. Men denne gangen har brutaliteten også tatt hans liv. Et liv jeg aldri vil glemme.

Hashem
Hashem. Mannen som gav meg inntrykket jeg aldri glemmer. Foto: Åsmund Mjåland

 

Advertisements
Unnskyld jøder. Det var ikke meningen.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s