Ta meg med tilbake til Palestina!

Av Jorunn Aanensen Kalvik

Jeg sitter her og gråter. Og jeg husker at palestinerne sa til meg at vi ikke trenger å gråte for dem. Jeg kan ikke hjelpe for det. Det er tre måneder siden vi kom hjem fra Palestina. Faktisk er det det. Men jeg sier enda – og jeg føler det på kroppen – at det er som om jeg ikke er kommet hjem fra Palestina enda.

Du har kanskje hørt noen si at man ikke fullt kan forstå situasjonen til palestinerne uten å ha besøkt dem i deres hjemland. Det tror jeg er sant. Og når jeg nå har vært hjemme i tre måneder har jeg prøvd å gjøre det eneste som palestinerne vi møtte ba meg om å gjøre: vær en stemme for oss, fortell hva du har sett og opplevd.

Jeg har deltatt på markering av den palestinske fangedagen i april, gått i 1.mai – tog under Palestinakomiteens paroler, deltatt på markering av Nakbaen i mai, vært intervjua i media og fortalt om hva vi har opplevd, lagt meg ut med MIFF (Med Israel For Fred) fordi jeg har forsøkt å fortelle om den virkeligheten jeg har opplevd – som ikke er propaganda – snakka med venner, kjente og ukjente om det jeg har opplevd – og vært overraska over at de ikke er lei av det jeg forteller, men tvert i mot viser stor interesse for å høre og lære. Jeg har skrevet leserinnlegg om mulighetene for å konsentrere seg om skole Palestina. Jeg deltok på markering mot Stortingets slette votering da Norges anerkjennelse av Palestina likevel ikke ble realisert. Og for en trist dag det var da Norge sa nei til denne så viktige anerkjennelsen!

Jeg har akkurat opplevd å delta på den solidariske, og først og fremst symbolske, markeringa av 8. juli her i Norge – hvor vi sto på stand og lot forbipasserende få tegne et hus eller bygge et hus i Lego. For å vise at de sympatiserer med befolkninga i Gaza som ett år etter krigsutbruddet fremdeles ikke har noe hjem å gå til. Det har ikke vært noen gjenoppbyggelse der. I august planlegger vi en ny aksjon for å følge opp en aksjon igangsatt etter krigen i fjor – i fjorårets aksjon ble det samla inn penger til et sykehus i Gaza. Aksjonen i fjor het «Godtfolk for Gaza», i år har den tittelen «Godtfolk glømmer ikke Gaza» og handler om gjenoppbygging.

Ja, jeg tror jeg er med på å gi palestinerne en stemme. Men jeg må tilbake. På en aller annen måte må jeg ned igjen. Jeg er ikke ferdig med oppholdet der nede. Jeg har mer jeg ønsker å utrette. Morten, som også var med på påsketuren til Palestina/Israel sier at det spørs om ikke jeg kan gjøre mest for palestinerne her hjemmefra, tross alt. Jeg ser det, at det nok er sant.

Men jeg får ikke ro i sjelen. Jeg må tilbake. Ta meg med tilbake. Til Palestina.

Gruppebilde Reisefølget påska 2015