Feigt angrep uten svar

Skrevet av
Dennis B. Torkelsen, Fylkesleder i AUF i Vest-Agder
Elida Kalvik, fylkesstyremedlem i Vest-Agder SU

Fra 30. juli til 10. august var vi sammen med flere ungdommer i Palestina og lærte om okkupasjonen. Det har vært vår største og beste, men også verste opplevelse. Vi har følt optimisme det ene øyeblikket, og vært knust og nedbrutt i det neste. Å høre at uskyldige mennesker blir pisset på av israelske bosettere, eller at små barn blir trakassert på vei til skolen av soldater som beskytter «Midtøstens eneste demokrati», er ikke noe annet enn jævlig. Som om ikke det er ille nok, har vi feige, voksne folk her hjemme i Norge som forsvarer det som skjer. De er medlemmer av MIFF (Med Israel For Fred).

Uthengt av MIFF

MIFF skrev et innlegg på sin nettside 10.08.2016 hvor de gikk til angrep på Kai Steffen Østensens unnskyldning til jødene. I tillegg fikk flere av oss andre også gjennomgå. Kun fordi vi reiste til Palestina og fortalte hva vi så. Halvparten av oss som ble hengt ut har ikke fylt 18 år engang. Dette var vår første tur til Palestina og vi sitter igjen med mange følelser. Sinne, håpløshet, men kanskje størst og viktigst – et brennende engasjement for å redde verden. Men hva skjer når vi prøver å gjøre vår bit av ansvaret? Vi blir hengt ut. Kalt for løgnere. Jødehetsere. I tillegg prøver MIFF å fremstille oss som hjernevasket. Det er rett og slett smålig.

Foto: Kai Steffen Østensen

Mange mener det finnes to likeverdige sider av denne okkupasjonen. Det stemmer ikke. Det finnes én veldig sterk militærmakt som undertrykker, ydmyker og okkuperer den andre siden. De sterke begrenser de svakes tilgang til vann, muligheten til å bevege seg fritt og bygge som de vil på egen tomt. Alt dette på en utrolig inhuman måte, der de trakasserer og banker opp flere palestinere hver eneste uke – uansett alder.

Og MIFF, dere kan være så uenige som dere vil, og dere kan benekte fakta om det er målet deres. Men når dere henger ut ungdommer på denne måten, handler det ikke lengre om det å være uenig, men om å kvele rommet for debatt. Dere vil ikke bare være uenig, dere vil skremme oss til taushet for våre meninger. Og dersom vi skriver, håndterer dere det med sponsede artikler hvor personkarakteristikker som løgnere og hetsere dras frem. Kun for at så mange som mulig skal få det med seg. Men vet dere hva? Vi kommer til å skrive mer.

Dyrker okkupasjonen

FN er tydelige på at de israelske bosetningene i Palestina er ulovlige, og de har påpekt dette flere ganger. Med andre ord, MIFF, er det en okkupasjon av noens hjem, i deres land. Det er lov å være uenig, men vi har sett det med egne øyne og vi har tillit til organisasjonene som jobber for å gjøre verden bedre. Hvordan dere vet bedre, vil vi gjerne ha svar på.

Det er egentlig ganske lett å se hva som skjer, om man studerer utviklingen i Midtøstens såkalte demokrati. Det er så systematisk. Samtidig så skjult. Israelske myndigheter styrer det meste av hva som kommer fram i media. Det er utrolig mye vi ikke får høre om. Vår nye venn, Baha, fortalte oss for noen dager siden om en gravid kvinne som hadde kjørt feil og måtte ta en u-sving. Israelske sikkerhetsstyrker på militærcheckpointen fikk mistanke om at dette kunne ”påvirke sikkerheten”. Hun ble derfor skutt og drept på stedet. Det er vanskelig å forstå hvordan en kvinne ville risikert sitt eget barn på den måten, men det klarer da IDF (Israel Defense Force), de israelske sikkerhetsstyrkene, på en fin måte. MIFF, dette er realiteten dere velger å forsvare.

Foto: Kai Steffen Østensen

Dere gjemmer dere bak et navn som tilsier at dere ønsker fred. Men det dere egentlig gjør er å splitte det norske synet på en FN-erklært okkupasjon. Og vi skjønner simpelthen ikke hvorfor. Vi skulle stått samlet og sett på apartheidregimet som Israel driver. Vi burde vært i fronten av kampen om et fritt Palestina. Men dere gjøre det vanskelig. Vi hadde ikke klart å sove om vi var klar over at det regimet vi støttet arresterer barn helt ned i 12 års-alderen, dreper uskyldige mennesker og skiller folk på grunn av deres etnisitet.

Bensin på bålet

Dere tror kanskje at dere kaster vann på vår flamme av engasjement, men det er bensinkanna dere holder i. Så lenge det finnes organisasjoner som arbeider mot fredelige løsninger, vil vi ikke gi oss. Vi skal stå på til siste dag. Akkurat som palestinerne har gjort de siste 70 årene. Det er bare å fortsette å kommentere, men vi kommer aldri til å tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.

 

Advertisement

Aldri mer apartheid sa vi – nå holder vi det i live!

Skrevet av Dennis B. Torkelsen,
Fylkesleder i AUF i Vest-Agder

10. mai 1994 er dagen hvor apartheiden falt. Endelig holdt Sør-Afrika frie valg for alle borgere, hvor Nelson Mandela ble valgt som landets første svarte president. Endelig skulle rettferdigheten seire, folket var likeverdige uansett hudfarge, og man skulle leve i fellesskap. Selv om Norge var treige til å bidra i kampen mot apartheid, så var meldingen klar og tydelig; «aldri mer Apartheid»! Hvordan har det seg da, at vi den dag i dag bruker milliarder av kroner på å finansiere det?

Dennis B. Torkelsen har den siste uken opplevd okkupasjonen på nært holdt. Foto: Kai Steffen Østensen 

Okkupasjon og apartheid, ikke «konflikt»

Den siste uken har jeg tilbragt i Palestina og Israel. Sett. Lært. Opplevd og følt. Jeg har sett hvordan palestinere blir diskriminert og splittet, mobbet og trakassert. Jeg har innsett at jeg som bor i Norge, har flere rettigheter i Palestina enn palestinerne som bor der selv, uansett om de bor i Palestina, Israel, Gaza eller Jerusalem. Jeg har hørt og sett hjerteskjærende historier om massakre og ødeleggelser av hele landsbyer. Og hvis det er en ting jeg har forstått, så er det at dette ikke er en konflikt!

Dette er en okkupasjon, det er undertrykkelse, det er apartheid på sitt verste. Men det vil jo selvsagt ikke Israel at du skal fokusere på. De vil at du skal tenke at dette er en uenighet, en konflikt – en krig mellom to folkeslag, to religioner hvor begge er like ille.

For rundt en månedstid siden ble to palestinere skutt, hvor en ble drept. Hvorfor det? Jo, fordi de kjørte i en voldsom fart, rett mot israelske soldater. Fra israelsk side var jo selvfølgelig skuddene klart og tydelig selvforsvar. For soldatene sier jo at de gjorde dette ettersom at palestinerne planla å angripe dem. Men så kommer det store spørsmålet, skal man alltid ta det man hører for god fisk? Det er kanskje enda viktigere å stille seg det spørsmålet når det alltid er okkupanten vi får høre fra, og aldri de okkuperte palestinerne. For selv om israelske styrker sier at dette er i selvforsvar betyr det ikke alltid at det er det.

For et par dager siden satt et par kamerater av meg på med en palestiner fra Betlehem. De hadde nettopp vært på en konsert sammen og spist mat etterpå. De skulle nå bort til han for å spise dessert. De snakket sammen om alt og ingenting, og ante ingen fare. Plutselig, ved neste sving, sto det åtte israelske soldater. De var klare, siktet på bilen med nordmenn i, og lot dem etter hvert passere videre. Når mine venner så spurte palestineren om hva som nettopp hadde skjedd, forklarte han at de ofte pleide å gjøre slikt, og hvis de mente noen virket truende, så skjøt de.

Muren i Betlehm som skiller folk fra folk. Foto: Dennis B. Torkelsen. 

Disse to historiene, en fra undertrykkerne og en fra de undertrykte, viser veldig godt hvordan Israel kan få fortsette å holde den ulovlige okkupasjonen ved like. Det er de som får bestemme, ikke hva som er sant og hva som er fakta, men hva vi tror er sant og hva vi tror er fakta. De får bestemme at dette ikke skal høres ut som undertrykkelse eller diskriminering, men som to sider som kjemper mot hverandre i en krig. Men ikke la dere lure, dette er ingen krig, dette er en okkupasjon.

Norge betaler for israelsk apartheid

Det er nok mange som lurer på hvordan jeg våger å kalle Israel for en apartheidstat. Ordet er så kraftig, så tungt. Israel er jo det eneste demokratiet i Midtøsten tenker du, de kan jo ikke være en apartheidstat. Men før jeg forteller om det jeg har opplevd som gjør meg skråsikker på at Israel er en apartheidstat, husk på det som jeg skrev tidligere, at når undertrykkeren får bestemme hva som vi skal tro er sant, da er det ikke rart at vi ser på Israel som siviliserte og demokratiske, istedenfor å forbinde dem med okkupasjon og apartheid.

Noe av det som sjokkerte meg mest, var at det ikke finnes noe som heter israelsk nasjonalitet. Du har statsborgerskap, men ikke nasjonalitet. Men du har jødisk nasjonalitet, som betyr at selv om du som palestiner har vokst opp og bodd i Israel hele livet ditt, har du juridisk sett ingen nasjonalitet. Hvorfor er dette så ille? Jo, siden palestinerne, som ikke er jødiske ikke samme juridiske rettigheter. Det finnes 50(!) lover som diskriminerer palestinerne som bor i Israel fordi de ikke er jødiske.

De påvirker mulighet til arbeid, muligheten til å bosette, til å bevege seg fritt. De sørger for forskjellig behandling av rettssystemet. Palestinere får heller ikke nok vann daglig, mens israelere får mye mer. Hvis du bor i Jerusalem så har du ikke en gang et statsborgerskap. Du er en som kun er bosatt i Israel, og hvert 10. år må du fornye retten din til å bo i Jerusalem. Mange mister da retten, ettersom at det er mange sære og vanskelige krav som stilles for å kunne få lov til å fortsette å bo i Jerusalem. Det ender fort opp med at du må betale for at Israelske myndigheter river ned huset ditt, eller at du må gjøre det selv, kun for å slippe å bli bankerott.

Sannheten om katastrofen i 1948. Foto: Dennis B. Torkelsen

Palestinske barn og jødiske barn går heller ikke på samme skole grunnet disse lovene. Går de på samme skole som barn, kan de fort lære å kjenne hverandre og få en større forståelse for hverandres syn på historien og kultur. Skal sionistbevegelsen overleve er de avhengige av at det ikke skjer. De er avhengige av at jøder og palestinere holdes adskilt. Derfor forbyr israelske myndigheter sine egne innbyggere å besøke områdene hvor palestinerne har selvstyrerett, de har egne veier og skoler, egne bosetninger som kun er for jøder, de har «checkpoints» som gjør at en fem minutters gåtur fort kan ta opptil fem timer for palestinerne, og de har en svær mur som separerer jøder og palestinere, og som stenger dem inn – akkurat som et gigantisk fengsel.

Så jeg synes ikke det er vanskelig å kalle Israel for en apartheidstat, fordi det er sannheten. Man kan mene hva man vil. Man kan tro det man vil. Men fakta vil for alltid være fakta, uansett hvor mye en skulle ønske at det ikke var så. Og det jeg kanskje synes gjør mest vondt av alt, er at Norge bidrar ved investere milliarder av kroner i Israel. For fakta er at siden 2011 til 2014 har norske myndigheters investeringer i israelske statsobligasjoner økt fra 199 millioner kroner over 8 milliarder, og Statens pensjonsfond utland investerer 66,8 milliarder norske kroner i 43 selskaper som bidrar til brudd på folkeretten og menneskerettighetene i Palestina. Og alt dette gjør vi, selv om vi sa aldri mer apartheid.

 

Med bombe i hånden, fred i øynene

Av Nora Chayed,
Politisk nestleder i AUF i Vest-Agder

Du våkner opp, du hører høylytt gråting. Du går ut fra de tynne leilighetsveggene dine, naboens hus er i flammer. Flere av naboene er ute for å hjelpe familien, selv om alle vet at de hverken kan kontrollere eller hjelpe dem. De har fått beskjed av soldatene med de store maskingeværene om å forlate plassen, for staten – som ikke er din egen en gang, trenger den.  Naboene dine må enten betale for at soldatene raserer huset deres, noe som kan skje når som helst. To dager, fire måneder eller ti år. Andrevalget er å brenne det ned selv. Naboene dine lever under fattigdomsgrensa sammen med 64% av de andre fra byen din, det eneste alternativet er å se sitt eget hus brenne opp.

Skogen bak bildet var en gang en stor palestinsk landsby. Israelske myndigheter har utslettet den, sammen med hundretalls andre. Bildet viser hvordan det en gang var. Foto: Kai Steffen Østensen

Etter å ha hjulpet med brannen, går du til sengs igjen. Du våkner opp, tidlig, for du skal på jobb fire kilometer bortenfor der du bor. På de kilometerne må du gjennom flere sikkerhetskontroller. Du møter opp flere timer før jobb. Du småprater med de i køen din. Noen mennesker sniker foran deg, men du har ikke krefter til å kommentere det. Personen ved siden av deg skjeller ut de små damene som snek seg foran dere. Du går gjennom gitrene. Legger alt som kan ligne på metal i kassen, sammen med sekken og skoene dine. Du ser fram på kontrollørene. Noen turister bak deg snakker om at det føles ut som et fengsel. Du går fram og det piper. Og det piper så høyt at alle hører det. Dette har du ikke tid til. Fire, store karer med store maskingeværer kaller deg ting, trakasserer deg, før de så sjekker deg. Du har ingenting på deg som de kan ta deg for. Turisten bak går forbi kontrollen, hun piper, går tilbake og gjennom, hun piper gjentatte ganger, likevel blir hun ikke sjekket. De sier ha en fin dag og smiler til henne.

Etter en lang dag på jobb (der du dessuten tjener halvparten av hva en annen del av befolkingen gjør) går du gjennom alle kontrollene igjen. Fengslet som de uvitende turistene snakket om.

Muren deler deg fra de andre. Du er født til at dette er hverdagen. Det er helt vanlig at du ikke er god nok til å få reise rundt. Til å kjenne på frihetene. Foto: Kai Steffen Østensen

Du bor hos din bestemor, hun er syk. Hun har kreft og er i 57 år. En gang hadde hun en sprudlende sjel, nå er hun tom i blikket uten håp. Du må sende en forespørsel om at hun trenger behandling, til staten du ikke har knytting til, kun fordi dere er dem dere er. Du aner ikke hvor lang tid det tar før du og din bestemor får svar. Kreften sprer seg i kroppen hennes, den er sterk, i motsetning til deg.

Du går på gata, nervøs, men sikker. Du er atten, livet ditt er ødelagt, du har gitt opp. Du går ned hovedgata. Sjekker at militæret ikke følger med. Du har mistet alt, retten til å være det mennesket du er. Du leter etter ting. Det gjør vondt, ingenting spiller noen rolle lenger. Mennesket i deg er uansett borte. Det eneste som brenner i deg er hevn. Du kjenner på bomben i hånda, alt håp er borte.

_________

Dette er virkeligheten for mange palestinere i de israelsk okkuperte områdene. De opplever rå trakassering som det ikke går å beskrive. De blir tvunget til gå gjennom store sikkerhetskontroller, men det er kun om du er heldig. Svært få palestinere har tillatelse til å kunne krysse byene, selv om det er deres eget land. Man mister nærmest retten til å kunne bli frisk, ved mindre du er heldig og israelske myndigheter er kjappe.

Alle kjenner Ali. Han er en afro-palestiner som bor i gamlebyen i Jerusalem. Han er en av de som vet hva det betyr å være fanget for livet. Han har vært 11 år i fengsel. Foto: Kai Steffen Østensen

Før du anklager meg for å støtte krig, bombing eller skyting så vil jeg at du skal stoppe litt opp. Jeg forstår ikke og kunne aldri oppfordret noen til å kunne gjøre noe som kunne drept et menneske, uansett hvilke menneskegruppe man snakker om. Men jeg kan si med hånden på hjerte, jeg kan forstå at enkelt mennesker faktisk gjør det. Palestinerne med hjemmelagde bomber i hendene VS sionistene i Israel med et rasistisk rettssystem, maskingevær og verdensøkonomiens sarkastiske støtte. Som sagt støtter jeg ikke drap, men jeg forstår hvorfor de skjer. Israel tjener på at palestinerne lider, både innenfor og utenfor Vestbredden og Gazastripen. Palestinerne mister retten til å kunne være mennesker i sitt eget land og i Israel.

Jeg har sett og lært mye på veldig kort tid. Jeg gruer meg til resten, men jeg er klar Palestina. Jeg vil høre deres historier.

Der frihet og okkupasjon bor vegg i vegg

Av Elida Kalvik

”Det er viktig å huske at det er alltid to sider av en sak, Elida.” Det var noe av det siste pappa sa til meg før jeg dro til dette omdiskuterte landet. Dette landet som står i stor kontrast til det landet jeg kommer fra. Hvor frihet og okkupasjon bor vegg i vegg. Hvor innbyggere blir undertrykt og trakassert som en del av hverdagen. Jeg skal være helt ærlig med deg pappa, det er vanskelig å se begge sidene av en konflikt som er så urettferdig som den mellom Israel og Palestina.

På flyplassen ble vi hentet av en buss som skulle ta oss med til hotellet i Betlehem. Klokka var ni på kvelden så det var ganske mørkt, men lyst nok til at jeg kunne se hva som var rundt oss. Det var som å kjøre fra flyplassen i Alicante til bestefar sitt hus i Santa Pola. Man skulle tro vi fortsatt var i Europa. Det var ikke før vi passerte Berlinmuren 2.0 at det slo meg hvor vi egentlige hadde kommet til, nemlig Palestina. Vi kjørte forbi et hus hvor det sto et par israelske militærmenn på verandaen. Som om ikke det var sykt nok i seg selv, så bar de på store maskingevær, og jeg kjente at jeg ble skikkelig satt ut. Jeg er fullt klar over at det israelske militæret er bevæpnet og går rundt i gatene, men det å oppleve det på nært hold er virkelig noe helt annet!

Vi har nå vært i Palestina i fire dager og jeg er helt forelska i dette landet. Jeg har aldri møtt noen så imøtekommende og gjestfrie mennesker. Med all den elendigheten palestinerne opplever skulle man ikke tro det var mulig! Flere av guidene våre har fortalt hva det er som holder dem gående – håp. Et håp om at okkupasjonen og undertrykkelsen vil ta slutt og at apartheidregimet faller. Et håp om at folk skal få opp øynene og se hva som virkelig skjer her i dette landet. Slik som i både Tyskland og Sør-Afrika. Jeg vet at mange er uenige i valget av ordet apartheid. Det forstår jeg, for det som skjer i Israel-Palestina er langt verre! Jeg blir ordentlig kvalm av hvordan israelerne behandler palestinerne. Det er direkte diskriminering og avhumanisering. Hva som gjør det enda verre er hvordan den vestlige delen av verden, inkludert Norge, gir bistand til denne ulovlige okkupasjonen. Vi bidrar til at utryddelsen av det palestinske folk fortsetter. Jeg fatter det virkelig ikke! Er det virkelig mulig å være så blind at man forsvarer direkte brudd på grunnleggende menneskerettigheter?

Ta meg med tilbake til Palestina!

Av Jorunn Aanensen Kalvik

Jeg sitter her og gråter. Og jeg husker at palestinerne sa til meg at vi ikke trenger å gråte for dem. Jeg kan ikke hjelpe for det. Det er tre måneder siden vi kom hjem fra Palestina. Faktisk er det det. Men jeg sier enda – og jeg føler det på kroppen – at det er som om jeg ikke er kommet hjem fra Palestina enda.

Du har kanskje hørt noen si at man ikke fullt kan forstå situasjonen til palestinerne uten å ha besøkt dem i deres hjemland. Det tror jeg er sant. Og når jeg nå har vært hjemme i tre måneder har jeg prøvd å gjøre det eneste som palestinerne vi møtte ba meg om å gjøre: vær en stemme for oss, fortell hva du har sett og opplevd.

Jeg har deltatt på markering av den palestinske fangedagen i april, gått i 1.mai – tog under Palestinakomiteens paroler, deltatt på markering av Nakbaen i mai, vært intervjua i media og fortalt om hva vi har opplevd, lagt meg ut med MIFF (Med Israel For Fred) fordi jeg har forsøkt å fortelle om den virkeligheten jeg har opplevd – som ikke er propaganda – snakka med venner, kjente og ukjente om det jeg har opplevd – og vært overraska over at de ikke er lei av det jeg forteller, men tvert i mot viser stor interesse for å høre og lære. Jeg har skrevet leserinnlegg om mulighetene for å konsentrere seg om skole Palestina. Jeg deltok på markering mot Stortingets slette votering da Norges anerkjennelse av Palestina likevel ikke ble realisert. Og for en trist dag det var da Norge sa nei til denne så viktige anerkjennelsen!

Jeg har akkurat opplevd å delta på den solidariske, og først og fremst symbolske, markeringa av 8. juli her i Norge – hvor vi sto på stand og lot forbipasserende få tegne et hus eller bygge et hus i Lego. For å vise at de sympatiserer med befolkninga i Gaza som ett år etter krigsutbruddet fremdeles ikke har noe hjem å gå til. Det har ikke vært noen gjenoppbyggelse der. I august planlegger vi en ny aksjon for å følge opp en aksjon igangsatt etter krigen i fjor – i fjorårets aksjon ble det samla inn penger til et sykehus i Gaza. Aksjonen i fjor het «Godtfolk for Gaza», i år har den tittelen «Godtfolk glømmer ikke Gaza» og handler om gjenoppbygging.

Ja, jeg tror jeg er med på å gi palestinerne en stemme. Men jeg må tilbake. På en aller annen måte må jeg ned igjen. Jeg er ikke ferdig med oppholdet der nede. Jeg har mer jeg ønsker å utrette. Morten, som også var med på påsketuren til Palestina/Israel sier at det spørs om ikke jeg kan gjøre mest for palestinerne her hjemmefra, tross alt. Jeg ser det, at det nok er sant.

Men jeg får ikke ro i sjelen. Jeg må tilbake. Ta meg med tilbake. Til Palestina.

Reisefølget påska 2015

Markering av den palestinske fangedagen 17. april 2015

Reaksjoner på MIFFs side etter å ha forsvart opplevelsene mine i Palestina.

Artikkel i skolelederbladet «Skolelederen».

Markering av at vi ikke aksepterer Stortingets og regjeringens passivitet overfor Israels okkupasjon og undertrykkelse av det palestinske folket.

#ByggGaza #OpphevBlokaden #BoikottIsrael

8.juli 2015, ett år siden krigen i Gaza starta i 2014.

Dei kjem om natta.

Av Marit Fjordheim.

I påska var eg på solidaritetstur til Palestina. Som samfunnsengasjert og Palestina-ven har eg sett, lest og høyrt mykje om korleis livet er for palestinarane under okkupasjonen av Israel.

Ein må ikkje ha vore der for å skjøna og meina at palestinarane lever under press, frykt, kontroll, usikkerheit, men ein ser ting på ein heilt annan måte når ein har vore der, snakka med folk og sett kva forhold dei lever under.  Opplevingane der gjorde sterkt inntrykk.

Når ein er på Vestbreidda, ser ein all israelsk utbygging som har skjedd på palestinsk land. Koloniseringa hadde kome lenger og skreik meir mot oss enn nokon av oss hadde førestilt seg. Busettjarkoloniane var fleire og større. Me kunne også sjå korleis dette startar; fyrst vert det bygd nokre brakker; små uskuldige hus på ei høgde, så får dei straum, vatn og veg av israelske styresmakter. Kolonien er bygd på marka til ein palestinsk landsby i utgangspunktet, og så vert eit område rundt definert som sikkerheitssone, og den nye vegen får truleg ikkje palestinarane lov å bruka. Alt dette tek mykje jordbruksland frå landsbyen, eller hindrar tilgang til det.

Det er naturleg at okkupasjonsmakta møter motstand frå dei okkuperte. Det skjedde i Noreg, det skjer mange stader i verda. Det skjer i Palestina. Ikkje minst skjerpar det frontane når okkupanten på denne måten planmessig flyttar sine eigne inn på okkupert territorium. (Og det er mot internasjonal lov!)

Når kolonistane etablerer seg inne på palestinsk jord, vert det straks militæret sin jobb å sikra tryggleiken deira. Dette er ei utfordring – som Gerard Horton frå Military Court Watch sa då me møtte dei i Palestina: Tenk på tryggingsutfordringa om USA hadde plassert 400.000 sivile amerikanarar i koloniar rundt om i Afghanistan.

Det eg skildrar nedanfor er rått, brutalt og umenneskeleg. Men det er også logisk, frå Israel si side. Det er krigens og undertrykkinga sin logikk. Korleis oppnå størst mogeleg sikkerheit for våre eigne, mest mogeleg effektivt og til lågast kostnad.

Lat oss seia at militæret høyrer om uro, t.d. steinkasting. Dei veit ikkje kven det er, men det er sannsynleg at det er ein gut eller mann under 30, truleg frå næraste landsby. Dei har truleg informantar og namn på folk dei har teke tidlegare. Dei veit kven som bur i kva hus. Dei rykkar ut til landsbyen – om natta. Det er mest skræmande, samstundes som det skaper minst oppstyr og innblanding frå andre palestinarar.

Soldatane kjem kjørande inn i eit militært kjøretøy. Dei har sikta seg inn på eit bestemt hus. Dei hamrar på døra, gjerne mellom kl. 02 og 05. Familien får ikkje mange minuttar på seg til å opna døra, viss det ikkje vert gjort fort, så slår soldatane inn døra eller røskar ho av hengslene. Dei vekkjer familien, vil sjå gutane i familien, mor og far må vekkje dei. Dei må komme ut og blir stilt spørsmål. Soldatane tek bilete av dei, og arresterer kanskje ein gut i familien.

Kanskje har han vore med på noko, kanskje ikkje. Det er ikkje så viktig. Dei har reagert, folk vert skremde, og mistar nattesøvnen endå ei natt. Om guten ikkje har gjort det, så kan det likevel vera førebyggjande å skræma dei frå i det heile tatt å tenkja tanken.

I ein slik situasjon har ikkje mor og far noko dei skulle ha sagt. Dei får ikkje hindra at soldatane tek med seg guten. Dei får ikkje noko forklaring, dei får ikkje vita kvar dei tek med sonen, dei får ikkje vera med. Guten veit ikkje kvar han skal. Han veit at foreldra ikkje veit kvar han er. Han opplever at faren ikkje kan hjelpa han. Han opplever at mora sin trygling og gråt ikkje hjelper han. Han – som me kan håpa og tru har følt seg trygg i familien – opplever at 18-årige soldatar kan hersa med foreldra hans.

Han vert tatt med i militærbilen. Han får handjern og ofte strips på beina og armane og hette over hovudet eller bind for auga. Mange barn har rapportert om latter osv. frå soldatane i ein slik situasjon. Ofte må barnet liggja på golvet i bilen fordi soldatane treng seta. Når det passar slik sit soldatane med beina oppå barnet.

Barnet vert køyrt til ein politistasjon og må venta der til morgonen når stasjonen opnar. Stundom får dei mat og drikke, ofte ikkje.

Barnet kan sitja inne i dagar, veker, månader. Når guten kjem heim igjen vert det fest og han vert feira som ein helt! Men livet vert ikkje det same for familien, for guten. Han har ganske sikkert hatt vonde og skremmande opplevingar i fengselet; vorte plaga, fornedra, torturert.

Han kan reagera med at han ikkje orkar å sjå soldatar. Han vil ikkje gå ut, for han veit at han fort kan koma i søkelyset om det skulle skje noko, og også utan at det skulle skje noko. Dei sosiale banda og hans sosiale liv kan også øydeleggjast av at han ikkje veit om nokon kan ha tysta på han. Likeeins vil kameratane hans vera usikre på kva guten har kome til å seia til soldatane under avhøyr, og dei kan få gjensidig mistillit til kvarandre. Og guten vil slita med overgrepa frå fengselsopphaldet, vil vera irritabel og engsteleg, samstundes som han ikkje veit kven han kan stola på. Foreldra vil oppleva å ha fått ein annan gut tilbake – guten kan føla at han har mist den tryggheita foreldra skal vera.

Og kva gjer undertrykkinga med dei som utfører gjerningane? Unge gutar og jenter som er med på nattlege raid og arrestasjonar av born? Ein palestinsk mann sa til oss om israelarane: They’ve lost their humanity (dei har mista menneskelegheita si). Eg uroar meg for alt som det palestinske folket vert utsett for og har vorte utsett for sidan før 1948, og eg støttar deira kamp. Men eg undrar meg også over kva dette gjer med det israelske folket. Kva gjer det med fleire generasjonar av 18-åringar, gutar og jenter som tek aktivt del i fornedringa av andre menneske i kontrollpostane og alle dei andre kontrolltiltaka? Kva gjer det med alle dei israelarane som lever gode dagar i storbyen Tel Aviv, og ikkje  treng å bry seg om det som skjer på andre sida av grenseposten – men har eit innprenta fiendebilete av eit anna folk som bur ein halvtimes biltur unna, men som dei ikkje har omgang med, ikkje kjenner.

Eg har brydd meg mykje om jødane sin situasjon og det grusame dei vart utsette for før og under 2. verdskrigen. Eg har vore i konsentrasjonsleirar i Polen, Tyskland og Frankrike, har lagt ferieturar til reisemål for å sjå og minnast og læra.

Eg har lest bøker, sett filmar. Forferdeleg. Trist. Me må læra noko av dette. Eg vil ikkje ha meir krig og drap. Kva må me læra av dette? At det ikkje finst annanrangs menneske, at det ikkje går an å dela inn folk i «dei» og «oss».

Slik situasjonen er i Palestina no som palestinarane har mist so mykje av landet til kolonistane, er den einaste løysinga på lang sikt at alle må leva saman i ein stat med like borgarrettar for alle, og flyktningane må få koma heim att. Det er langt fram, men det er einaste måten å få ein rettferdig fred.

Fram til då må me støtta palestinarane og leggja press på Israel, slik at mest mogeleg av Palestina vert berga – folk, land og kultur.

MIFF likar ikkje bloggen vår. Del 1: «… minst fire barn.»

Aslak T. Fjermedal

«Med Israel for fred» er eit merkeleg ugras i Guds hage. Det er tett mellom dei høgstemte lågkristelege i MIFF. Sjølv er eg ikkje særleg religiøs, men som sekulære protestantar flest, har eg vakse opp med førestillinga at kristne skal vera moralske, gode menneske, som gjer gode gjerningar og skyr Djevelen og alt hans vesen.

Mange lever sjølvsagt godt opp til dette biletet. Men so er det denne gjengen med ny- og gamalreligiøse som har vald ei bibeltolking og/eller eit politisk standpunkt som leider dei ut i eit djupt umoralsk landskap. Dei støttar eller bortforklarar alt Israel gjer, og svertar palestinarane tilsvarande. Dei gjer seg til talsmenn for kolonisering og etnisk reinsing, og opererer med ganske ulik standard for ulike folkeslag.

«De har høyrt det er sagt; her er det ingen skilnad på jøde og grekar, men MIFF seier dykk; det er sanneleg skilnad på jøde og palestinar.»

Conrad Myrland, dagleg leiar i MIFF og redaktør for miff.no, gjekk for litt sidan til kraftig åtak på innlegget Kai Steffen Østensen skreiv her på bloggen. Samstundes som han skuldar Kai Steffen for jødehets, skriv han sjølv ein del ting som er verd å merka seg.

Me var i Hebron, i den delen der 2000 israelske soldatar er bodyguard  for 500 jødiske settlarar som har funne det for godt å ta seg bustad  – andre sin bustad – midt i eit reint palestinsk område. Dette har ført til svært store problem for palestinarane. Me tala med Hashem Azzeh, som mellom anna hadde opplevd at kona to gonger mista det ufødde barnet deira etter at ho hadde vorte skamslegen av settlarar.

Myrland prøver seg med at «aktivisten selv innrømmet … at en domstol fant at bosettere ikke var ansvarlig for konens spontanaborter». Her kan ein koma til å tenkja at «oisann, han ‘innrømmer’ å fara med fusk», og det er det Myrland vil ha deg til å tru. Men om ein gjeng inn  på youtubevideoen han syner til, er det ikkje slik i det heile: Det er inga ‘innrømming’, men ei klage over upartiske domstolar som frikjenner settlarane, medan palestinarane vert fengsla og dømde med ein gong settlarane klagar dei for noko.

Det er ikkje særleg overraskande at ein israelsk domstol frikjenner i ei slik sak.

Det er kanskje heller ikkje overraskande, men ganske so spesielt, når Myrland ogso bagatelliserer hendingane slik: «Han nevner ikke at denne palestinske aktivisten siden har fått minst fire barn.»

«Minst fire» born til, då gjer det jo ikkje noko å ha mista to. Han er jo berre ein palestinar, og i tillegg aktivist, som Myrland passar på å få sagt. Og «minst fire» born til, det er vel nesten i overkant i seg sjølv, ikkje sant? Eit demografisk trugsmål og «minst fire» potensielle terroristar, ikkje sant?

Skal tru kva Myrland hadde sagt om det var ei jødisk kvinne mobben hadde gjenge til åtak på, fordi ho var jødisk,  – ikkje ei palestinsk, fordi ho var palestinsk? Ei jødisk kvinne i Paris eller København eller Oslo? Eller om ho var norsk og i nær familie? Hadde dette då òg vore greitt, dersom ho hadde fenge born seinare?

Eg ventar ikkje at dette skal vera nokon tankekross for Myrland og MIFF. Men alle som måtte næra den minste sympati for desse folka bør spørja seg sjølv kvifor dei bagatelliserer, bortforklarar eller forsvarar urett mot palestinarar, som dei aldri i livet ville ha godteke mot jødar.

Terroristene vi møtte

av Anna Lund Bjørnsen

Kjært barn har mange navn. Terrorist. Araber. Muslimjævel. Skitne. Usiviliserte. Et kjapt blikk i avisenes kommentarfelt gir deg mange beskrivelser jeg ikke kjenner meg igjen i.

“Sperr dem inne, det har de fortjent”, leste jeg i en kommentar forleden. Muren som slynger seg langt inne på palestinsk territorium stjeler land, naturressurser og vann. Hindrer framferdsel og skiller palestinere fra palestinere.

Israels mur er det synligste eksempelet på den kollektiv avstraffelsen Israel utøver mot palestinerne, og får lov til å stå der på grunn av antakelsen om at alle palestinere er  potensielle terrorister.

Det samme prinsippet gjelder i den israelske militærloven palestinerne lever under på Vestbredden. Barn kan bli arrestert for å “potensielt ha kastet stein på militært kjøretøy”, fordi mange av de andre barna i landsbyen på et tidpunkt har gjort det. Palestinske møter og forsamlinger er ulovlige, og enhver som deltar i en politisk samling eller demonstrasjon – eller til og med vifter med et flagg – kan bli arrestert.  Når okkupanten Israel selv får definere hva som er ulovlig eller ikke gjennom militær lov kan reglene til en hver tid tilpasses hva Israels behov er. Når vi vet at mellom 750 000 og 800 000 palestinere har blitt straffeforfulgt siden 1967 ser vi at dette er en bevisst strategi fra Israels side for å hindre demokratisk deltakelse og rett til å protestere mot brudd på internasjonal lov. (Ser du ironien? Vi kan her i Norge trygt demonstrere mot Israels apartheidpolitikk. Palestinere som gjør dette i landsyen sin, som blir delt i to av muren risikerer å bli arrestert).

Pengestøtte til terroristene

KrF og FrP kritiserte i 2012 regjeringens støtte til terrorister. Pengestøtte som blir gitt fra palestinske selvstyremyndigheter til fanger og deres familie for tapt arbeidsfortjeneste.

Det er lett å la seg lure av denne typen retorikk. Terrordømte palestinere, hvorfor skal de få våre skattepenger?

I påska bodde jeg hos en av disse terroristefamiliene FrP og KrF snakket om. Jeg bodde hjemme hos kvinnen på bildet under. Hun bor i Jifna, en liten palestinsk landsby utenfor Ramallah med tre barn. De er en kristen familie, og Jifna er en av de få landsbyene i Palestina hvor flertaller et kristne. Hun er en av de palestinske familiene som får bidrag fra palestinske selvstyremyndigheter.

Hva har mannen hennes gjort for å komme i fengsel, tenker man da, og forventer å høre at han var aktiv i en militant palestinsk motstandsgruppe. Noe som forøvrig er helt legitimt ifølge internasjonal lov.

Historien er en annen. Mannen hennes ble arrestert for to år siden og har sittet fengsel siden. I to år, uten enda å vite hva han er fengslet for. I to år har han og familien ventet på å få en rettsak og dom. Dette har de enda ikke fått.

En mulig grunn til at han ble arrestert kan være at han befant seg i samme gate som to israelske soldater da de ble drept i Ramallah for 12 år siden, spekulerer kona. Ingen vet helt sikkert.

Familien mottar et lite bidrag fra palestinske selvstyremyndigheter da familien ikke har noen annen inntekt når mannen sitter i fengsel. På grunn av pengene kunne sønnene fortsette utdanningen sin og på sikt få seg en jobb for å forsørge den lille familien. Og det er jeg glad for.

Her er noen av de andre terroristene vi møtte på turen:

Bussjåføren vår Abed!

Palestinere som er med på de fredelige demonstrasjonene i An Nabi Saleh.

Verdens fineste unger i Jordandalen!

Påsketur med sterke inntrykk

Synes det er greit å poste her på bloggen det intervjuet som NRK Sørlandet gjorde med meg dagen etter at vi kom hjem fra Palestina og Israel – 6.april 2015. Trykk på lenken:

Påsketur med sterke inntrykk

Foto: Kai Steffen Østensen

Fredagstradisjoner.

Av Gyro F. Fjermedal

Da jeg bodde hjemme hadde vi en fredagstradisjon i familien. Hver fredag, kl 20.55, var vi på plass foran TVen. Klare for “Nytt på nytt”. Chips og dip ble alltid gjort klart i siste liten, rett før det begynte.

I Palestina er det mange små landsbyer. Mange av disse landsbyene har også en fredagstradisjon. Kvar fredag demonstrerer de. Mot okkupasjon, mot muren, mot urettferdighet.

Som svar får de tåregass, gummikuler og “skunk water”. Tåregass som gjør det vanskelig å puste. Gummikuler som fører til brekte bein og noen ganger dreper. “Skunk water” som gjør at lukten av døde dyr fester seg til hud og klær i flere dager etterpå.

Vi besøkte Nabi Salih der de hver fredag har fredelige demonstrasjoner. Likevel blir de svart med vold av det israelske militæret. I denne landsbyen med rundt 500 innbyggere kan det blir avfyrt hundrevis av tåregassgranater på en dag. Tåregassgranatene treffer også folk, og i tillegg til pustevansker gir de sår og skader på kroppen. Tåregass er forbudt i krig, men brukes fortsatt i mange land i fredstid. Også i Palestinske områder, der palestinere lever under militærlov og må tåle nattlige raid rett som det er.

Tåregass- og sjokkgranater i Nabi Salih.

Tidligere har jeg besøkt Bil’in, en annen landsby som har ukentlige demonstrasjoner. Også her svares det med kuler, gass og vann. Ved slutten av demonstrasjonen begynte soldatene med «skunk water». Det blir ofte beskrevet som at det lukter av råttent kjøtt. Dette vannet ble skutt mot barn, barn som må ha vært ned mot 6 år. Barn frustrerte av å leve under en okkupasjon, med muren bare noen meter fra hjemmene sine.

I Bil’in møtte vi og folk som hadde blitt truffet av gummikuler. Som hadde blåmerker like store som frokosttallerkener. Gummikuler er som navnet tilsier kuler av gummi, noen ganger med stål inni, andre ganger ikke. Disse blir også brukt mot demonstrantene, for å holde «ro og orden». Kuler som ikke skal drepe, men som noen ganger gjør det. Andre ganger gir de «bare» skader. Kanskje du er heldig og «bare» blir blind på et øye.

Hver fredag demonstrerer palestinere mot okkupasjon. Hver fredag blir de svart med tåregass, «skunk water» og gummikuler. Mens vi spiser chips og ser på TV.